Under Sametingets plenumssamling i november 2001 framsatte representanten Terje Tretnes på vegne av NSRs samarbeidsgruppe forslag om å stoppe, forby salget av og få erklært som uegna som lærebok boka «Naboer på Europas tak – Barentsregionen». Begrunnelsen for forslaget var at boka, skrevet av Nordlys-journalist Ola Solvvang, inneholdt kritikk av måten reindrifta ble drevet på i Finnmark. Denne kritikken var ifølge forslagsstillerne å anse som «en forlengelse av fornorskningen».

De sterke utfalla som Nordlys sin politiske redaktør Skjalg Fjellheim har blitt utsatt for etter at han tillot seg å rette et kritisk søkelys på hvordan professor Øyvind Ravna og UiT har opptrådt i samepolitiske saker, vitner om at lysten til å sensurere og kansellere er minst like sterk i dag som for vel 20 år siden hos mange samepolitiske aktivister. Dette synes i særlig grad å gjelde for aktivistene som har UiT som arbeidssted. Akademikere som man skulle tru forsto viktigheten av ytringsfrihet bedre enn andre, har dessverre vist seg å være frontsoldater for å gjøre ytringsrommet smalt.

Fjellheim har utfordra ledelsen ved UiT. På Nordnorsk debatt den 19. mai har Tore Henriksen, dekan ved universitetets juridiske fakultet, kommet med et svar. Det er prisverdig. Men så langt jeg kan se, gjør Henriksen som bøygen og går utenom utfordringene Fjellheim har kommet med.

Les også

Også rettsforskere skal være kritiske korrektiv

Rettslig medhjelper

Henriksen unnlater å kommentere det faktum at Øyvind Ravna i søknaden til Forskningsrådet ikke med ett ord hadde gjort oppmerksom på at han hadde hatt roller som rettslig medhjelper og rådgiver for en av partene i rettssaker om de samme forhold som nå skulle være gjenstand for et større forskningsprosjekt.

Sjøl om ikke disse rollene gjorde Ravna til part i rettssakene, så innebar rollene at Ravna ble inhabil så det holder. Den som har representert en part i ei sak, er etter forvaltningsloven inhabil til å delta i behandlinga av samme sakskompleks. Og det er knapt noen grunn til å ha mindre strenge vilkår til habilitet når det kommer til forskning. Det er derfor uten betydning om Ravna var formell part eller ikke i disse sakene.

Det kan i denne forbindelse være grunn til å minne om at Ravna ikke nøyde seg med å være rettslig medhjelper og rådgiver. Da styret i Finnmarkseiendommen (FeFo) skulle ta stilling til om Utmarksdomstolens dom i Nesseby-saka skulle ankes til Høyesterett, var det Ravna som utarbeida forslaget om at saka ikke skulle ankes. Dette gjorde han på oppdrag fra sametingspresidenten. Forslaget ble lagt fram av et medlem i FeFo-styret uten at det ble opplyst at forslaget var skrevet av den rettslige medhjelperen til FeFos motpart i saka. Dette ble det rimelig nok reagert sterkt på fra FeFo da dette seinere ble oppdaga, jfr. Mener professor har hatt dobbeltrolle i Nesseby-saken – NRK Troms og Finnmark

Under behandlinga av Nesseby-saka i Høyesterett fant også Ravna det for godt å angripe både FeFos prosessfullmektig og prosessfullmektigen til en av partshjelperne på samme side gjennom en kronikk publisert på Nordnorsk Debatt og i avisa Sagat. En kronikk som var så vidt spesiell at Ravna gikk til det noe uvanlige skrittet å trekke den tilbake, jfr. UiT-professor fikk motbør: Trakk kritisk kronikk der han harselerte med FeFos advokat (nordlys.no)

Det hører også med at samme Ravna i et innlegg på Nordnorsk debatt den 13. november 2019, i en polemikk mot professor Einar Niemi, gjorde det til et stort poeng at Niemi ikke var upartisk i Nesseby-saka siden han hadde vært sakkyndig og fått betaling for dette. Ravna kritiserte Niemi for at han i et forutgående innlegg hadde unnlatt å nevne dette forholdet.

Det er stor forskjell på rollen til en sakkyndig og en rettslig medhjelper. En rettslig medhjelper representerer en av partene i saka på linje med partens prosessfullmektig. Det gjør ikke en sakkyndig. Men da Ravna søkte om forskningsmidler, fant han det opportunt å holde skjult de rollene han sjøl hadde hatt i sakskomplekset. – Synes også dekan Henriksen at dette er reint trav?

UiTs samfunnsansvar

Ifølge Henriksen er det en del av samfunnsansvaret når forskere ved landets juridiske fakultet er rettslige medhjelpere. Det er en påstand som jeg stiller meg undrende til.

En rettslig medhjelper har tilnærma samme rolle som en prosessfullmektig for en part i ei rettssak. Det er intet samfunnsoppdrag for universitetene at deres ansatte skal opptre som prosessfullmektiger eller rettslige medhjelpere i rettssaker. Rollen som partshjelper kan ikke sammenlignes med rollen som sakkyndig. Det er ikke slik at oppgaven til en rettslig medhjelper er å utarbeide betenkninger slik Henriksen framstiller det. Sakkyndige utredninger kan innhentes uten at den som gjør jobben blir oppnevnt som rettslig medhjelper.

Forskningsformidling

Henriksen viser også til de forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap og humaniora om forskningsformidling. Men jeg kan ikke se at disse retningslinjene på noe vis gir støtte for forestillinga om at det å være rettslig medhjelper skulle representere en form for slik formidling.

Man må her ha med seg at det er egen eller andres forskning som er gjenstand for formidling. Det er ikke det som «formidles» i rollen som rettslig medhjelper. I rollen som rettslig medhjelper handler det om å trekke fram argumenter som taler til egen parts fordel. Det er ensidighet og ikke objektivitet som står i fokus. Dette er på kollisjonskurs med de forskningsetiske retningslinjene som angir følgende:

«Forskningens frihet, uavhengighet og kritiske korrektiv er nødvendig for å sikre tillit og troverdighet i samfunnet. Samfunnet er avhengig av pålitelig forskning som ikke er styrt av andre interesser, det være seg politiske, økonomiske, religiøse, strategiske eller organisatoriske interesser.»

Kritiske korrektiv

Henriksen framhever at også rettsforskere skal være kritiske korrektiv. Spørsmålet er hva eller hvem de skal være kritiske til.

På samepolitikkens område er Sametinget kanskje den tyngste og viktigste aktøren. En aktør som besitter mye makt. Makt som i en lang rekke saker medfører at det lokale sjølstyret for kommuner og fylkeskommuner blir overprøvd. Som hindrer at folk i tre bygder på Hinnøya får reint drikkevatn. Som stopper Hammerfest kommunes forsøk på å få bygd en gang og sykkelveg. For bare å nevne to eksempler på denne maktutøvelsen.

Jeg har ikke registrert at Ravna eller noen av de andre som sokner til samerettsgruppa ved UiT på noe tidspunkt har opptrådt som korrektiv til den politikken som det store flertallet på Sametinget har stått for. I stedet har de fungert som klakkører og hjelperyttere for NSR og deres samarbeidspartnere på Sametinget.

Samfunnsdebatten

Med henvisning til de forskningsetiske retningslinjene advarer Tore Henriksen med rette mot et politisert debattklima med personangrep og kulturkamp. Det kan i den forbindelse være grunn til også å henvise til følgende avsluttende avsnitt i de samme retningslinjene:

«Det kan være uklare overganger mellom deltakelse som forsker og som samfunnsborger. En forsker som deltar i samfunnsdebatten som forsker, er forpliktet til å formidle vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger. Personlige meninger eller politiserte standpunkter bør ikke fremstilles som forskning.»

Det hadde faktisk vært en god ide om Henriksen kunne minne både Øyvind Ravna og resten av samerettsgruppa om denne anbefalinga.