Gå til sidens hovedinnhold

Ytringsfrihetens paradoks

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I Morgenbladets juleutgave i år viser politisk kommentator Lena Lindgren til postdoktor i statsvitenskap Andreas Hvidtsten, der han på Skjervheim-seminaret på Voss uttalte: «Ytringsfrihet er et kaldt og likegyldig prinsipp når man tenker over det. Prinsippet gir oss friheten uten å bry seg med hva vi bruker denne friheten til. Ytringsfrihet er fullt forenlig med et samfunn der alle hater hverandre – og gir høylytt uttrykk for det».

«Ytringsfrihet er den friheten alle mennesker har til å ytre seg ved å gi uttrykk for det de mener og ønsker å si noe om. Siden slutten av 1700-tallet er den ansett for å være en menneskerettighet, og den har et sterkt vern i både nasjonale og overnasjonale lovverk», ifølge Store Norske Leksikon.

Vernet av ytringsfriheten begrunnes på følgende måte av samme kilde:

  1. Den er nødvendig for menneskets søken etter sannhet–kun ved fri meningsutveksling kan vi komme nærmere sannheten.

  2. Den ligger som grunnlag for vår personlige autonomi og frihet – vi har frihet til å dele våre tanker og ta imot andres, og i kraft av denne friheten utvikles vi som mennesker.

  3. Den er en forutsetning fordemokrati– uten frie ytringer, ingen fri informasjon, ingen fri meningsdannelse og intet reelt grunnlag for demokrati, verken gjennom individers informerte stemmeavgivelse eller mulighet for deltakelse i samfunnsdebatten.

Det er høyverdige begrunnelser men også veldig overordnede, ja så overordnede at når vi går grundigere inn i dem hviler de på noen bestemte forutsetninger. La oss ta den første begrunnelsen, at den er nødvendig for menneskets søken etter sannheten. Påstanden forutsetter at noen av ytringene er mer sanne enn andre. Å nærme seg sannheten må innebære at de sanneste av dem utkonkurrerer de mindre sanne. At noen må gi seg under diskusjonen. Men er det slik? I noen sammenhenger er det nok det men det forutsetter at alle parter i en meningsutveksling søker sannheten ved å være villig til å la seg overbevise gjennom argumentasjon. Det skjer sjelden i det offentlige ordskifte. Standpunktene er låst fordi de er prinsipielle eller ideologisk forankret, ikke forankret i forskning eller empiri. Siden ytringene er offentlige engasjeres flere og flere i ordskiftet. Spørsmålet er om flertallet bifaller den sanneste ytringen slik at samfunnet nærmer seg en sannhet eller om samfunnet i sterkere og sterkere grad splittes ved stadig krassere utfall mot hverandre. Kaster vi et blikk på verden ser vi økende splittelser også i demokratiske land med ytringsfrihet. Det kan hende at ytringsfriheten i seg selv ikke bidrar til å komme nærmere sannheten, siden det ville innebære at splittelsene ville reduseres og ikke økes.

Den andre begrunnelsen er mer komplisert. Vår personlige autonomi og frihet er selvfølgelig begrenset selv om vi har frihet til å ytre dem. I Norge har vi en konstitusjonell frihet til å mene hva vi vil, altså ytringsfrihet, men selve ytringen er påvirket av en rekke faktorer og er derved ikke fri. Den er påvirket av vår læringshistorie, vi kan kalle det erfaringer, og dermed påvirket av ideologi, regler, f.eks. partiprogram eller familiekultur, men også situasjonen man befinner seg i, f.eks. personlig økonomi, avtaler man måtte ha eller om man er utsatt for trusler eller løfter. Påstanden om at ytringsfrihet er grunnlaget for vår personlige autonomi er derfor i beste fall upresist. Påstanden om at denne friheten utvikler oss som menneske bør tas i beste mening, men et menneskes utvikling må da begrenses til at vi kan bli klokere, mer fornuftig, mer empatiske osv enn vi ville vært uten ytringsfriheten og det kan vi være enige om.

Den tredje begrunnelsen er kanskje den beste. Demo = folk og krati =styre vil fungere bedre når folket har mye kunnskap og lov til å ytre den enn når folket har begrenset kunnskap og ikke får ytre den gjennom deltagelse i samfunnsdebatten.

Den leksikale definisjonen på ytringsfrihet må sies å være en visjon heller enn en realitet. Andreas Hvidtstens uttalelse på Skjervheimseminaret reflekterer bedre det vi ser av ytringsfrihet i praksis. Ytringsfriheten brukes til offentlig å gi utrykk for ens mer eller mindre, ofte mindre gjennomtenkte meninger om andre, ikke sjelden hat. Definisjonen på ytringsfrihet peker mot noen konsekvenser av å ha ytringsfrihet, nemlig at vi nærmer oss sannheten, at vi utvikles som mennesker og at vi får et reelt demokrati, men disse konsekvensene er ikke de reelle konsekvensene. De er de ønskede konsekvensene. De reelle konsekvensene er på enkeltpersonnivå og kan være fornedrelse, skuffelse, sinne eller noen ganger glede og opplevelse av inklusjon. Konsekvensene for den som angriper er som regel kraftig aktivering av belønningssenteret der kroppen fylles av dopamin i sitrende glede over å ha fått sagt det man mener. Men dopamin trigger også til gjentagelse av den atferd som utløste den. Dopaminutløsende angrep forsterker stahet og uforsonlighet, enighet og sannhetssøken.

Ytringsfrihet er en menneskerettighet som må bevares fordi den er bedre for enkeltmennesker enn ytringsnekt, men spørsmålet blir hvordan den skal forvaltes slik at den ikke skader samfunnsutviklingen. Så lenge religiøse dogmer, konspirasjonsteorier og kunnskapsfornektelse danner premisser for de frie ytringer, spørs det om vi kommer nærmere sannheten ved å gi høylytt uttrykk for våre meninger. Meningsreguleringer, sensur og scenenekt strider mot ytringsfrihetens kjerneverdier og er ikke løsningen. Det betyr at ytringsfrihetens ulemper for samfunnsutviklingen i form av økt splittelse og konflikt er betalingen for fordelene for enkeltmenneskene, og at Hvidtstens påstand om at "ytringsfrihet er fullt forenlig med et samfunn der alle hater hverandre – og gir høylytt uttrykk for det" - er sant.

Kommentarer til denne saken