Yellow is the new black

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er ikke så lenge siden «før». Før ga vi venner en klem, vi arrangerte lønningspils og vi gledet oss til storbyferie i Berlin. Sykepleiere kledde på seg hvite uniformer, politibetjenter i svarte. De svarte og hvite vant som regel eliteserien. Nå er alt endret. Både sykepleiere og politi ikler seg munnbind, visir og i mange tilfeller: gule beskyttelsesdrakter. De gule vinner eliteserien. Overlegent. Gult er blitt den nye normalen.

I helsetjenesten signaliserer gult smitte. Å behandle pasienter med smittsomme sykdommer, eller potensielt smittsomme sykdommer er en helt hverdagslig del av sykepleieres hverdag. Gule skilt med advarsel om smitte henges opp, pasienten isoleres på et sengerom med eget bad, og alle som skal inn kler seg i smitteutstyr. Dette er kjente rutiner. Hygiene er en naturlig del av vårt arbeid, håndvask og sprit var ikke nytt for oss da landet stengte ned i mars. Det som ble nytt, var omfanget. Plutselig var alle man møtte en potensiell smittefare. Den smittsomme var ikke lenger nødvendigvis bak en merket dør. Det kunne like godt være han som står foran deg i køen på Rema. Som trykker på betalingsterminalen rett før deg. På sykehjemsavdelingene skjer det jo at det er en eller to pasienter som er isolerte på smitterom. Nå var alle pasientene isolerte. Dette var en helt annen virkelighet.

Nytt var også en jobbhverdag der tilgangen til smittevernutstyr var begrenset. Der helsepersonell dro på jobb og ikke var helt sikre på at de kunne klare å beskytte seg selv eller andre, fordi de ikke hadde det utstyret de behøvde, eller var sikre på at de kunne stole på det smittevernutstyret som ble levert. Mange har blitt satt til oppgaver de ikke var utdannet eller øvet til. De ble forventet å mestre nye ferdigheter på kort tid.

Rundt oss stengte samfunnet ned, og nå skjer det igjen. Gatene tømmes, og restauranter stenges. For sykepleiere og annet helsepersonell er ikke hjemmekontor en mulighet. For oss er den nye hverdagen lange vakter svettende inni gule frakker, få pauser, liten mulighet til å drikke eller gå på do, og mye mer ubekvem arbeidstid. Det går jo. Vi gjør jo det som trengs når det er krise. Det har vi visst samfunnet før. 22. juli 2011 strømmet helsepersonell til sykehusene – selv de som ikke var blitt innkalt. Raset i Gjerdrum er et nytt eksempel. Der det er krise er det behov for sykepleiere – og vi kommer.

Utfordringen nå er at krisen varer lenge. Den økte belastningen ble langvarig. Snart ti måneder til nå. I sommer fikk samfunnet seg en liten pause. Grensene ble åpnet, folk reiste på ferie i både inn og utland. Sykepleiere fikk ikke pause. De fikk inndratt ferie eller flyttet ferie på kort varsel. Taktene på den planlagte pasientbehandlingen ble økt for å ta igjen etterslepet. Det var viktig og riktig å prioritere alle de som ventet på helsehjelp og som hadde fått sin behandling utsatt. Det betydde samtidig at det ikke ble noen pause for oss.

Bodø/Glimt tok heller ingen pause. Når alle andre klubber permitterte sine spillere, gikk de gulkledde på jobb. Nærkontakt var ikke lov. Det var derimot lov å bli bedre på å løpe fort, på langskudd og på utholdenhet. Det var også tillatt å jobbe med kommunikasjonen i laget, med mental mestring og øve på hvordan spille hverandre god. Det var det behov for, og det virket. «Train as you fight», sies det. I helsetjenesten betyr det å øve så virkelighetsnært som mulig på vanskelige situasjoner som kan komme til å oppstå. Simulering og ferdighetstrening kalles det, og det viktigste vi lærer av simuleringstrening er å fungere sammen som et lag. Det er verdifullt å ha når krisen treffer. Da krisen traff oss i mars var det alt for få som hadde fått simulert. Store deler av helsepersonellet vårt var utrente på det som traff oss. Regjeringen ga ekstrabevilgninger til simuleringstrening etter koronaen traff oss. Fint det, men det var for lite og for sent.

Du blir god på det du trener på. Du må trene på det du vil bli bedre på. Hele tiden. Da får det hele en indre dynamikk, en automatisering som gir økt kvalitet. Overlege Mats Gilbert kaller slik trening for stressvaksinering. Det synes jeg er beskrivende. Treningen gjør deg trygg på at du kan håndtere utfordringen når den oppstår, noe som gir en ro i situasjonen.

Fotballaget Bodø/Glimt har åpenbart vært gode på stressvaksinering. Med små, økonomiske midler har de klart å slå alle odds, det vi si alle andre lag i eliteserien. De har ikke fått panikk når motstanderen har satt første mål, eller virker overlegne. Det har de klart ved å bygge et lag, et fellesskap og et system som har vært solid.

Jeg er ikke innmari fotballinteressert i grunn, men som Dortmund-fan har jeg en forkjærlighet for de gule og svarte. I vår helsetjeneste har vi i disse månedene latt oss imponere av mange solide lag. Det norske systemet med en godt utbygd kommunehelsetjeneste har nok vært en av årsakene til at vi har klart å holde smittetallene såpass lave både i første og andre bølge. Sammenlignet med våre gule og blå naboer er resultatet klart: den offentlige kommunehelsetjenesten vår er i en liga for seg selv. Mange har kalt intensivsykepleiere for våre frontsoldater. De er viktige, men de utgjør ikke fronten. Helsepersonell i kommunene har vært og er vår førstelinje. Den linja har de holdt imponerende presist.

Nå begynner denne kampen å trekke ut i tid. Vi har hatt full fart både i første og andre omgang. Det har ikke engang vært pause mellom omgangene. Laget sliter. Flere signaliserer at de ikke lenger klarer å holde seg på banen og ber om å bli byttet ut. Om å få en hvil. Reservebenken er tom. Overføringer av nye spillere fra utlandet lar seg vanskelig gjøre, og flere spillere venter på at overgangsvinduet skal åpne. Den monumentale vaksineringsprosess, gjennomført av sykepleiere, er helsetjenestenes ekstraomganger. Vi håper vi slipper straffekonkurranser.

I startfasen av et nytt år har vi håp om synliggjøring av ansvarsforhold og anerkjennelse for nøkkelpersonell – for de gule og for det offentlige. Håp om styrking av beredskap, av kunnskap, av bemanning og kapasitet. Et håp om belønning for en evigvarende innsats. Et håp om å beholde kritisk personell og klare å mobilisere samt rekruttere nye.

Denne pandemien er ikke over enda. Og en ting er sikkert, det kommer til å komme nye i framtiden. Kan vi håpe på at vi som samfunn har lært? Blir også 2021 et gult år? Jeg syns vi kan tillate oss å håpe på at det vi står i akkurat nå, retrospektivt kan synes mer som bare et glimt.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken