At Norge har fått plass i FNs sikkerhetsråd fører til at vi må ta på oss oppgaver vi normalt ikke må gjøre. Det har vi fått demonstrert siden søndag, i form av de historiske møtene med Taliban-terroristene på Soria Moria i Oslo.

En plass blant de store gir Norge innflytelse, men også noen ulemper. Taliban feirer nå PR-effekten i Oslo, de ser på dette som en triumf og seier for sitt eget regime når de for første gang blir invitert som statsledere til et vestlig land.

Veien til ydmykelse av Norge har blitt farlig kort, nårTaliban sin utenriksminister Amir Khan Muttaqi, representanten for et skrekk-regime vi slåss mot i 20 år i en krig, for åpent kamera i Oslo takker Norge for å gitt dem tilgang til «denne scenen».

Det er ikke galt å snakke med Taliban, hvis det kan bidra til å forhindre en humanitær katastrofe. Men regjeringen makter ikke å forklare på en troverdig måte hvorfor dialogen med verdens verste regime absolutt måtte finne sted med flombelysning i Oslo, og ikke et annet sted i verden, kanskje på en noe mer diskret måte.

Hvis man først velger å gjøre noe så kontroversielt som å hente krigsforbrytere og terrorister hit som gjester, bør man ha tenkt gjennom en holdbar fortelling som kan demme opp for kritikk, helst i god tid før Taliban-pampene lar seg fotografere ombord i et jetfly innleid av Utenriksdepartementet. Måten det skjedde på, er ingen god Norges-reklame. Europas største avis, Bild i Tyskland, slår saken stort opp som en skandale.

Og når Taliban først er på plass, er det skapt et inntrykk av at Norge ikke hadde noe valg. Men det har vel likevel formodningen mot seg at ikke Norge kan sette grenser for USA og andre allierte?

Man burde kanskje gjort det klart at hvis Norge skal ta på seg belastningen, kan vi ikke være vertskap for ettersøkte krigsforbrytere eller det mektige nettverket som drepte en norsk journalist?

Måten dette har skjedd på, og hvor dypt det stikker både for våre militære veteraner fra Afghanistan, og for folk flest, synes å være krevende for regjeringen å ta inn over seg.

Enda viktigere blir dette når Taliban tirsdag oppnår den enorme anerkjennelsen det er få offisielle bilaterale samtaler med statssekretær Henrik Thune (Ap) i Utenriksdepartementet.

Saken hadde stilt seg annerledes dersom statsminister Støre og utenriksminister Huitfeldt hadde tatt en mer aktiv rolle med å forklare hva som er målsettingen med forhandlingene. Også den forrige regjeringen inviterte Taliban til Norge for samtaler, og en ny regjering viderefører denne linjen.

Politikk handler om å være i stand til å forklare slike vanskelige valg for opinionen. Det skal mye godvilje til for å si at regjeringen har bestått prøven de siste dagene.