Gå til sidens hovedinnhold

Vranglesing og forakt for nyansering

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Samenes historie er Historia om lidelse fra A til Å. Ei historie hvor samene har vært passive ofre for en ondsinna og grusom fornorskingspolitikk med det forsett å utslette alt samisk.

Skuta som har heist seil med denne historiefortellinga, har professor emeritus Jens-Ivar Nergård ikke bare mønstra på. For sikkerhets skyld har han låst seg til skutemasta. Alle tilløp til ei meir nyansert historie har han bare forakt til overs for. Slike tilløp har han derfor sett det som sin livsoppgave å skyte ned. Og i denne jakta har vranglesing av synspunkter som avviker fra hans egne, vært en velbrukt metode.

Vi så det i 2016 da han i et innlegg i Nordlys den 5. mars forega å «anmelde» boka til Eivind Bråstad Jensen om «Tromsøseminarister i møte med en flerkulturell landsdel». Vi så det i 2019 da han i innlegg på Nordnorsk debatt gikk laus på historieprofessorene Einar Niemi og Hallvard Tjelmeland. Og vi så det i 2020 da han i et innlegg på Nordnorsk Debatt den 7. mai gikk ut og forsvarte at Ande Somby og Ketil Lenert Hansen hadde stempla Odd Mathis Hætta som lidende av Stockholmsyndromet.

Nergårds innlegg på Nordnorsk Debatt den 9. januar (Allemannsretten til samisk historie) føyer seg inn i den samme tradisjonen. Denne gangen er det Nordlys sin politiske redaktør Skjalg Fjellheim og 1. amanuensis Helg Chr. Pedersen han svinger svøpen over. Etter først å ha vranglest synspunktene deres så det holder.

Verken Fjellheim eller Pedersen har tatt til orde for at det ikke skal være rom for samiske perspektiv i historieframstillinger. Det de med rette har problematisert, er forestillinga om at det bare finnes ett slikt samisk perspektiv. Og dernest ideen om at det kun er samer, og vel og merke bare de som har adoptert den samiske lidelseshistoria, som er i posisjon til å formidle et samisk historieperspektiv.

Nergård er fortørna over at redaktør Fjellheim på strak arm skal ha avskilta og degradert Øyvind Ravna og Ande Somby som forskere. Når Ravna og Somby opptrer som politiske aktivister, er de ikke beskytta av sine akademiske titler, men må tåle kritikk. For øvrig er det å strekke det langt når Nergård omtaler Somby som forsker. Somby er ikke i nærheten av å ha publisert det antall vitenskapelige artikler som gjør han berettiget til å smykke seg med en slik tittel.

På en forunderlig måte klarer Nergård å omtale sameparagrafen i Grunnloven (§ 108) som bestemmende for hva det skal forskes på og hvilke forskningsfunn som det skal være legitimt å publisere. Prinsippet om fri forskning er visst et fremmedord for Nergård. Det er kun forskning som fremmer det han definerer som samiske interesser, han vil ha meir av.

Nergård er ikke aleine om å holde seg slike holdninger. Det er fortsatt mange ved Universitetet i Tromsø som ser arbeidsplassen sin som en arena for politisk aktivisme forkledd som forskning. At Nergård nå nærer frykt for at disse kreftene er i ferd med å tape terreng, gir imidlertid grunn til optimisme. Så får vi leve med at noen av dem som Nergård omtaler som pionerer, velger å snu seg i grava.