Ved åpningen av COP27 i Sharm el-Sheikh sa FN sin generalsekretær dette: - Det foregår en kamp om livet for menneskeheten, og vi er i ferd med å tape. Vi er på vei til klimahelvete, og stadig med foten på gasspedalen.

Våre hjemlige media-topper, mente øyeblikkelig at hvis man skal bruke sterke ord, så vent til det virkelig er alvor. Spørsmålet er, - når er det?

Seks Ap-ordførere i Nord Norge er rimelig sikre på at det i hvert fall ikke er nå. De har børstet støv av noen valgplakater fra 1950-tallet, som de serverer for oss i nord. Tekstene er «Sammen skal vi bygge landet», «Hele folket i arbeid» og «By og land, hand i hand». Som vittige tunger sa: «By og land mann mot mann».

De seks som kaller seg 06 foreslår en massiv utbygging av vindkraft på land, for å skaffe strøm til en storstilt «grønn industriutbygging» så vi i nord kan få mengder av arbeidsplasser, store inntekter og ikke minst; bidra til store eksportinntekter. Å gjenta suksessen fra etterkrigstiden da landet vårt virkelig måtte bygges opp igjen, har ingen relevans i dagens Norge. Det vitner kun om en virkelighetsfjern oppfatning av verden anno 2022.

Politikere forstår nok ikke at strømnettet vårt er en følsom organisme som krever stabil spenning på omkring 230 volt, og 50 Hz frekvens vekselstrøm. Brå endringer i dette fører til fullstendig black-out. Da havarerer alle installasjoner som rusler og går på 50 Hz sammen med hele nettet. Det blir en kostbar greie, som krever litt mer enn å skifte en sikring.

Etter at begrepet «det grønne skiftet» er blitt innført, har omtale av vindkraft fått en beskrivelse som alltid klistres på: «den utslippsfrie og fornybare» Vindkraft er hverken utslippsfri eller fornybar. En samlet enighet blant politikere og media har gjort en formidabel effektiv jobb med å få de fleste til å tro at vindkraft er en utslippsfri, grønn og fornybar energikilde som har enorme muligheter. Til fortsatt økonomisk vekst, som gir tusenvis av arbeidsplasser i hele landet og er fremtidens løsning på klimakrisen. Bare vi kaller den «grønn» ofte nok.

Utbygger er flinke til å fortelle hvor mange husstander anlegget vil skaffe strøm til. Det er som regel sterkt overdrevet siden de baserer tallene på den installerte effekten i turbinene. Riktignok blåser det mye i landet vårt, men ikke kuling døgnet rundt, året på tamp. Nyeste statistikk viser at produksjonen er 30,9% av den installerte effekten årlig.

Men virkeligheten, som enten underkommuniseres eller direkte forties, er at vindkraft ikke kan brukes til kraftkrevende industri, som fortsatt må ha stabil vannkraft til sin produksjon. Det blir nok de tusener av husstander som må overta den ustabile vindkrafta, og som får planlagte periodevise utkoplinger av strømmen sin når det er vindstille i landsdelen.

Utbygging av vindkraftanlegg på land fører til enorme utslipp i byggefasen. Med en bataljon svære anleggsmaskiner i drift, bygging av milevis med veier som brøyter seg fram med tonnevis av sprengstoff. Grøfter som blir fylt med kabler og tonnevis med kobber og isolasjon. Store ut-planerte områder til fundamentene med plass til gigantiske kraner, som skal sette tårn og naceller på plass i toppen. Fundamentene består av tonnevis av armeringsstål, og klimaverstingen sement, som i snitt blir forsynt av 70 sementbiler pr. fundament.

En upublisert og litt mangelfull beregning fra utbyggingen av Øyfjellet vindkraftverk i Vefsn kommune i Nordland, tyder på at to års anleggsvirksomhet med tunge maskiner brukte minimum fem millioner liter diesel på jobben. De tusen transportene med turbin-deler til fjells i løpet av et år, brukte like mye.

En studie fra NTNU konkluderer med at 35 % av utslipp av CO2 fra norsk natur, kommer fra anleggsvirksomhet i de «sub-alpine områdene». Omkring 800 – 1000 m.o.h, der vindkraft-anleggene etableres.

Vi må også ta med produksjonen av turbintårn som krever enorm gruvevirksomhet. Ikke bare for å skaffe fram 400 tonn stål per tårn, men nacellen på toppen som med gir og generator veier 80 tonn (min) og inneholder mengder av girolje, hydraulikkolje, og ikke minst: sjeldne jordmetaller som utvinnes langt herfra. Med omkostninger for nærmiljøet i form av forgifta grunnvann, ødelagte jordbruksområder, fraflytting, barnearbeid og gruvearbeidere som blir grovt eksponert for radioaktiv stråling, og ikke blir særlig gamle mennesker. Det er enorme utslipp fra kobbergruver, renseverk og kabelproduksjon til det enorme nettverket av kabler mellom turbinene.

I tillegg til dette er det omkring 60 tonn kompositt i vingene, som er et oljeprodukt med sine farlige utslipp. Beregninger viser at en middels stor propell (20 tonn pr. vinge) skaller av 62 kg mikro - og nano-plast i året. Kompositt består av epoxy, som inneholder Bisfenol A, som er en hormon-hemmer. Den er svært giftig for små og store organismer i naturen. Spesielt utsatt er insekter, som forveksler det med mat, og får i seg gift i stedet. (Er det noen som lurer på hvor insektene egentlig har tatt veien?) Til sist finner Bisfenol A veien ned til grunnvannet, og vi finner det igjen i jordbruks-produkter. Og oss selv. Tusener av tonn brukte vinger hoper seg opp, og kan ikke gjenvinnes. Derfor er løsninger å feie dem undet teppet. Det vil si: Grave dem ned i bakkenEvigvarende kjemikalier har en levetid på fire tusen år.

All denne tonnasjen ankommer med skip, og blir fraktet opp til de klarlagte fundamentene. Hundrevis av tungtransporter til fjells for å få det hele på plass.

Enkelte hevder at et vindkraftanlegg snart vil ta igjen utslippene, men det er ønsketekning. Det som er sluppet ut, – er sluppet ut.

Været er likt over store områder i landet vårt. Hvis noen hundre turbiner leverer strøm til nettet, og det plutselig løyer, hva da? Løsningen er «balansekraft». Noen må overta, så ikke nettet bryter sammen. Disse «noen» må ha en beredskap som enkelt lar seg skru av og på. Vannkraft kan gjøre det, bare åpne krana så er turbinene i gang. Kull, gass og kjernekraft kan gjøre det, men de må gå på «tomgang» hele tiden, med sine utslipp, for det tar tid å koke opp vannkjelene.

Motsatt, hva da? Vindkrafta er i stand til å levere sine fattige 30,9 % over hele linja samtidig, og noen må stenge butikken - men hvem? Ingen er villige til å stanse produksjon og inntekter gratis. Dermed ender økonomien til vindkrafta på null. De leverer strøm en tredjedel av tiden, men inntektene går med til å betale kompensasjon til den balansekrafta som må ta pause.

Å etablere og bygge vindkraftverk på land, gir god fortjeneste og mange arbeidsplasser i anleggsfasen. Det er derfor et populært investeringsobjekt, spesielt for utenlandske investorer, ikke minst dem som opererer med adresse i skatteparadis. Når anlegget sviver og går, blir det hverken mange arbeidsplasser, eller inntekter å skryte av selv ikke med normale strømpriser. Den som taper mest på et slikt eventyr, er uten tvil naturen vår. Samene som har sin daglige virksomhet der taper mest, og er også mest utsatt. Men de som benytter den, nærmiljøet og folkehelsa vil også få livs-situasjonen sin sterkt redusert.

Når vindkraft er forutsetningen for den storstilte «grønne industrireisinga i Nord» som 06 planlegger, vil planene videre havarere når vindturbinene står der uten hverken å tjene penger, eller produsere mer kraft enn det vi allerede har.

Flere studier fra Naturvernforbundet og en gruppering med Motvind Norge som leder, hevder at vi ikke trenger en eneste vindkraft-turbin framover, med systematisk ENØK og oppgradering av gamle kraftverk.

Planene de 06 kommer med, er eldgammelt tankegods, fra den tiden vi virkelig trengte å bygge landet. Nå har vi egentlig alt for mye. Det største problemet vi og naturen står overfor, er en vanvittig sløsing med den elektriske produksjonen som foregår, under dekke av klimatiltak. Produksjon av hydrogen fører til at 80 % av elektrisiteten som brukes, forsvinner for å få 20 igjen i form av hydrogen. Batteri-produksjon skaper ikke en eneste watt, bare lagrer dem med stort strømforbruk. Og elektrifisering av sokkelen flytter utslippet fra norsk sokkel og ut i vår felles atmosfære uten noen klima-effekt. Men frigjør mer gass som Norge vil tjene ennå flere penger på å selge.

Antonio Guterres har nok ikke tenkt å spare på kruttet med sine sluttord, for er det virkelig alvor:

- Vi er på motorveien til klimahelvete, og har fortsatt foten på gasspedalen.

Vi er ikke alene om å skjønne alvoret i dagens situasjon. Men er ennå alt for få, til at våre valgresultater tvinger politikerne ut av vrangforestillingen om at økonomisk vekst og markedsmakt ennå tilhører fremtiden. Point of no return nærmer seg raskt, der klimakrisa fortsetter av sin egen tyngde, uten at vi kan gjøre noe som kan stanse den.

Politikerne har ikke skjønt at den tradisjonelle satsinga på vekst og kjøpekraft for lengst har utspilt sin rolle i vår del av verden. En intakt natur, og likeverd mellom alle mennesker må gjenerobres. Det er seint på jorda.