Fremtiden? Ja – visst finnes det lyspunkter! Det aller fremste er kraften i den europeiske sivilisasjon, manifestert gjennom ledere som står med rett rygg og viser veien. Den fremste av de alle er 64 år gamle Ursula von der Leyen som er president i EU Kommisjonen. Hun ble håndplukket til jobben av Tysklands Angela Merkel.

Hun er nok fornøyd med sitt valg i dag. Ursula gjennomfører det Angela trodde så sterkt på høstdagene i 2015, da millioner av flyktninger fra særlig Syria ba om å få slippe inn i Europa. Angelas svar var «Wir schaffen das!» (Dette klarer vi). Tyskland tok i mot 1,1 millioner asylsøkere. Tyskerne stod på jernbanestasjonene med blomster og ønsket sine nye landsmenn velkommen. Angela mistet jobben fordi ikke alle mente det samme som henne – men i dag er det ingen tvil om hvor viktig og riktig det var å ta mot de nødstilte.

Ursula og EU Kommisjonens 27 medlemmer, av disse 13 kvinner, fra alle de 27 medlems-landene, slåss nå vår felles kamp. De brukte 48 timer på å fremstå som en stormakt, ikke med militær makt, men med sin urokkelige vilje for å bevare menneskeverdet gjennom de prøvelser vi ser.

De brukte 24 timer på å fjerne alt av byråkrati for å redde de hundretusener av ukrainere som strømmer inn i Europa. Det nøles ikke. Togselskaper og flyselskaper gir gratis transport, og sykehusene i dette Europa samler alt de kan av medisin og utstyr og sender det til Ukraina. Ikke spør hvordan – men det kommer frem! Utallige frivillige stiller opp.

Det er kvinnene i EU som nå leder vår sivilisasjon. Ursulas nærmeste støtte i arbeidet for Ukraina er svenske Ylva Johansson (58) svensk sosialdemokrat, statsråd og med fortid fra Venstrepartiet Kommunistene før hun ble sosialdemokrat. Hun er EUs innenriksminister og ansvarlig for på så friksjonsfri måte som mulig å få ukrainerne til Europa. Regelverket er så detaljert at det kan brukes direkte av grensepolitiet. Ukrainerne slipper inn i Europa, og de kan ta sine kjæledyr, hunder, katter eller hva det måtte være, fritt med seg inn! Ylva har sammen med Ursula fått gudinnestatus.

Hvordan klarer dette EU å fungere? Det mange i Norge i uforstand og forakt kaller for EU-byråkratene arbeider natt og dag. Samlet er det kun 32 000 mennesker, blant disse verdens mest omfattende tolketjeneste fordi alt skal foregå på språkene til alle EUs 27 medlemsland.

Tolkene har en ekstrem situasjon, som den navnløse tolken som brøt sammen i gråt da han oversatte en av dette århundres viktigste taler, den Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj holdt for Europarlamentet da han fra sitt beleirede hovedkvarter i matyrenes fremste by, Kyev, bad om medlemskap i EU for sitt land.

Til sammenlikning: I Oslo kommune er det 50 000 ansatte – og så vidt jeg vet er det ca. 7000 ansatte i Tromsø kommune. Det er de ansatte i EU som sammen med medlemslandenes offentlige apparat som akkurat nå viser den fantastiske kraften i et sivilisert samfunn.

En annen leder som står frem er vår president Emmanuel Macron som leder EU-Rådet i dette halvåret. Han har påtatt seg det enorme ansvar å snakke med Putin selv hvor forgjeves det synes. Han deltar på alle politiske fronter i Europa, samtidig som han skal overbevise Frankrike om fornyet periode som president. Første runde finner sted 10. april. Det sies at han sover fire-fem timer i døgnet og sliter ut sine rådgivere som ikke klarer presset.


Og som norsk – så er jeg veldig stolt over vår alles Jens Stoltenberg som generalsekretær i NATO. Han beundres overalt og med rette for å ha klart å holde NATO samlet og klippefast på at NATO er en forsvarsallianse og at vi ikke er i krig med Russland. Det får ikke hjelpe at han kunne ha snakket bedre engelsk – hans andre egenskaper er så uendelig mer viktige. Jeg tror ikke kan kommer hjem til Norge som Riksbanksjef i Norges Bank. Europa trenger han mer enn noen gang.

Dette er et Europa som ikke er et militært system – men et to-spann der EU Kommisjonen og NATO – begge i Brussel – arbeider for samme sak. NATO er EUs militære arm i det som vi kaller Euro-NATO, i praksis vårt forsvar for alt det vi tror på. USA er selvsagt til stede og veldig viktig for oss. Men det er påfallende at utenriksminister Anthony Blinken er mer i Europa enn i USA. Og visepresident Kamala Harris, den første afroasiatiske kvinne i denne jobben, er veldig ofte her. Hun samler nok alle erfaringene fra det arbeidet Ursula og de andre EU-kvinnene gjør – USAs neste president kan bli en kvinne.

Hvor er Norge i denne historiske kampen som Putin har påført oss? Jonas Gahr Støre besøker ofte Brussel, men nesten kun som postbud for å hente ferdige dokumenter som Europa sliter frem i dystre og mørke timer. Men en som peker seg ut er vår utenriksminister Anniken Huitfeldt. Hun viser en ektefølt smerte, men samtidig står hun med kraft midt i stormen. Hun ville ha trivdes med å arbeide tett sammen med Ursula, Ylva og alle de andre.

Det var en tid vi trodde vi kunne klare oss alene. Ikke nå lenger. Det er et stort lyspunkt at et seriøst politisk parti som SV nå forstår hvor viktig NATO er. Men det pussige er at SV – og mange andre i Norge – ikke ser at i vårt europeiske hjem er det ikke den militære siden som er viktigst – men den sivilisasjon som våre fedre og mødre med store ofre har bygget opp.

Som EU kommisjonen som vi så inderlig håper skal lose oss gjennom vår tids store ildprøve. Ikke bare for dagens enorme oppgave, men fordi Ursula, Ylva og et samlet EU overhodet ikke vil vike i den største oppgaven av alle som hun leder: Gjennomføre de nødvendige tiltak for å redde klodens klima og natur. Det programmet heter Green Deal.

Vi må snarest innta vår stol i dette Europa – og ikke la den stå tom når vår fremtid avgjøres.

Visst er det lys der fremme i tunnelen av mørke.