Motvinds Kjetil Sørbotten har i Nordlys 28/9 skrevet noen personlige linjer til Høyres leder Erna Solberg. Temaet er vindkraft og aktivisme. Sørbotten reagerer på Solbergs omtale av industriprosjektet i Fauske og Sørfold som nå er tapt til Finland. Jeg tillater meg å svare.

De siste par tiårene har utdeling av vindkraftkonsesjoner i Norge vært rene ville vesten. Under Solberg-regjeringen ble det stilt langt strengere krav til konsesjonsprosesser, større inntekter til lokalsamfunnet, og ikke minst at de som bor i kommunen det gjelder må ha siste ord om nye vindkraftprosjekter.

Verdens stålindustri står for hele 8% av globale CO2-utslipp. Vi har unike forutsetninger for å produsere stål helt uten klimautslipp her nord med en kombinasjon av vann- og vindkraft. Det var et slikt prosjekt Blastr Green Steel ønsket å etablere i Salten i Nordland med opptil 1200 nye arbeidsplasser, hovedkontor og utviklingsavdeling. En mulighet for vindkraftverk måtte også utredes for å gå videre med planene.

Det er feil at Motvind ikke fikk uttrykke seg eller øve innflytelse. De spammet kommentarfelt og gikk til angrep med personkarakteristikker og hets mot enhver folkevalgt som hadde et annet syn enn dem selv.

Det endte med at lokalpolitikerne ikke turte å stemme for en konsekvensutredning. Man frasa seg kunnskap om muligheter og utfordringer som et slikt industriprosjekt ville innebære, og dermed grunnlaget for å realisere prosjektet.

I etterkant av alt oppstyret gjennomførte Kantar en spørreundersøkelse i Fauske. Den viste at 53% var for og 35% mot å gå videre med en konsekvensutredning av grønt stål-prosjektet. En enda ferskere opinionsundersøkelse viser at flere nordlendinger ønsker mer vindkraft på land i Nordland, enn de som er imot. Folkeviljen lokalt var altså positiv, men den ble overdøvet av aktivisme.

Når Motvind går frem på den måten som de har gjort i Salten, fremstår de mer som en aksjonsgruppe for høye strømpriser i nord (også), overkjøring av lokaldemokrati, og motstandere av enhver ny vekstmulighet. Ethvert naturinngrep må selvsagt nøye avveies. Men enkelte naturinngrep er også velkomne - som nye boligfelt, bygging av barnehager og veier - som følge av nye industrietableringer som skaper sterk vekst og tilflytting til lokalsamfunnet.

Enden på visa var at det store industriprosjektet som var tiltenkt Fauske og Sørfold i stedet havnet i utlandet. Jeg håper for fremtiden at folkevalgte lokalpolitikere i det minste tør å innhente et kunnskapsgrunnlag når slike muligheter byr seg, uten frykt for hets fra Motvind og dets like.