Debatten har gått høylytt i det offentlige rom. På Vestlandet (Stølsheimen, Haramsfjellet, Gulen, Sveio m.fl.) er frustrasjonen kjempehøy, i Mosjøen bygges Øyfjellet vindpark og på Kvaløya i Tromsø er hele den søndre fjellheimen ødelagt av et gigantisk prosjekt. Området er nærmest båndlagt, på vinteren kan mennesker ikke gå der pga. iskast, dyr skades, rein hemmes i sine trekkveier. I den flotte Narviknaturen snakkes det om mellom 6 og 10 vindparkanlegg. Fjellfolk og brukere i by og bygd er lynings! Haramsfjellet var en tragedie!

Ja jeg har selv vært der, på starten av 2000-tallet var vi litt naive tilhengere av vindkraft til fjells, så at vi trengte mer til en elektrifisert tidsalder. Men nå jeg nå ser på effektene er min påstand at vi i dag antakelig står overfor en større trussel enn i forhold vannkraften. Jeg kan bare si – jeg angrer og jeg mener dette nå må stanse.

For det første er det hele i stor grad privatisert. Mens store deler av vannkraften har hatt en hjemfallsordning, der private anlegg går tilbake til staten, finnes ikke en slik ordning for vindkraften.

For det andre er inntektene til det offentlige små, skatt på overskudd er ca 22% i dag og gjennom kreativ bokføring kan også denne tilførselen gå tilbake til der skatten betales blir lavest, antakelig utlandet. Og utlandet kan igjen fort bety skatteparadiser. Når anlegget er oppe er det minimalt med arbeidsplasser og inntekter, maksimalt med ødeleggelse.

For det tredje savnes et bredt perspektiv, en får nesten inntrykk av at det i dag kun er vind på fjell som gjelder. Men det finnes alternativer.

Ja, jeg forstår ordførerne, og alle andre som ville at kommunene skulle komme på offensiven, sikre lokal verdiskapning og muligheter for ungdommen. Videre, vi har helt klart en utfordring dersom hele samfunnet skal over på El, regnestykket går ikke opp dersom vi skal ha samme forbruk som i dag – og iallfall ikke om vi skal ha et grønt industriskifte.

Imidlertid er svært mange av disse vindprosjektene så kortsiktige at de ikke ser den juvelen nasjonen har; en viktig uberørt natur (men under press), som er og vil bli den virkelig store verdien inn i fremtiden. Det er ikke bare noen spesielle friluftsentusiaster som etterspør dette, over hele Europa er mennesker interesserte i å bevare det uberørte. Dette er gull for nasjonen, vi må ikke kast det bort!

Jeg ser iallfall to veier ut av uføret.

For det første må vi spørre oss selv om det forbruket vi alle har i dag er bærekraftig. Jeg mener på ingen måte at vi skal gjøre landet om til en miljømessig «speiderleir», moralisme hjelper ikke. Men vi må spørre oss om flere biler, svømmebasseng, hyttepalasser, oppvarmede innkjørsler osv. ikke er i overkant.

For det andre skjer det en masse på produksjonssiden. Siste stortingsmelding om vindkraft og klima understreker havvindens kommende rolle. Her snakker vi om turbiner av en størrelse som virkelig monner med rundt 15 MW, tyve slike gir samme kapasitet som et ganske stort vannkraftverk. Med Norges 2000 000 km2 økonomiske soner skulle det være plass, men både innvirkning på fugletrekk, marint liv og fiskeriene må forvaltes. Tampen og Sørlig Nordsjø er interessante som de første, men det er flytende parker som gir vil gi resultater ikke så langt inn i framtida. Modernisering, ikke utbygging av eksisterende vannkraftanlegg gir et betydelig tilskudd, både gjennom oppgradering av tuneller, nett og turbiner. Solkraft (også små, lokale vindturbiner) som omtrent ikke nevnes i klimameldingen har et enormt potensial, dersom tak og flater i det offentlige, det næringsmessige og i husholdninger/hytter tas i bruk. Her har regjeringen helt klart forsømt seg, både ved at det må betales El-avgift og at ENOVA-støtten er på nedtrappende. Tidevannskraftverk er ikke ute, i Skottland anvendes norsk teknologi. I Frankrike nå bygges ITER-stasjonen (ferdig 2025); fusjonsenergi som, hvis vellykket, sannsynligvis løser både energiproblemet og radioaktivitetsproblemet.

Jeg har bladd meg gjennom Klimameldingen og Vindkraftmeldingen. Jeg synes det tenkes for smått, for lite offensivt og alt for lite nytt. Landet trenger nå en ny teknologisk strategi med sikte på en mer bærekraftig utvikling på energiområdet – at landet blir en virkelig foregangsnasjon for nye løsninger og ikke kjører i det gamle og kjente sporet: Ta de enkleste, privatiserte løsningene: Nye vassdrag utbygget og nye fjell ødelagt gjennom vei og møller. Les: rå-kraften ut av regionene, eksportert til utlandet, med kun et resultat: Lite sysselsetting og mye ødelagt natur. Staten må gå foran med kapital, forvaltning og skatteregler. Vi må ha en overordnet strategisk satsing.

Norge, som den allerede virkelig store grønne energi-produsenten i Europa, må nå gå foran i å peke på nye løsninger. Vi må ikke underlegge oss EU her. Nasjonen har definitivt ressurser som kan settes inn, jmfr. de gode betingelsene som i alle år er kommet oljeindustrien til del. Vi må bygge opp en god modell for å komme ut av uføret; ja til det grønne energiskiftet, men med en videreutvikling av våre allerede store fornybare kraftsystemer. Og det uten å ødelegge den sårbare og flotte naturen vi har.

Etter min mening må vi, ved nye konsesjonsbehandlinger fremover, si klart nei til nye vindturbiner i fjellheimen og øvrig uberørt natur.