(Avisa Nordland). Vindkraft i Norge starter med smakfulle utbygginger i Havøysund og Smøla i 2002. I dag er vindkraft blitt til et blodbad der brutalisering og banditter er tatt inn i vokabularet.

Dessverre forteller ordskiftet at det på den ene siden står en mer eller mindre tankeløs heiagjeng med utenlandske og norske industrielle aktører, offentlige myndigheter, NHO og Innovasjon Norge. På den andre siden har titusener samlet seg i en helt tradisjonell miljøkamp. Frontene ligner ikke rent lite på det som skjedde rundt Altautbyggingen i 1981. Men det er åpenbart glemt at man ikke kan bygge landet med å fylle Hurtigruta med politifolk som sendes nordover for å skjære kjetting og bære bort demonstranter.

Det er et ubestridelig faktum at det er grådighet og fullstendig tankeløshet hos myndigheter og industri som førte til at regjeringen Solberg stoppet all konsesjonsbehandling av vindkraft i Norge i april 2019. Stansen kom som følge av omfattende konflikter, spekulative utbyggingsavtaler ispedd rene bestikkelser av lokalsamfunn og rettighetshavere. Det gikk kort sagt over styr og på mindre enn 15 år har vindkraft gått fra noe veldig bra til å bli en hatet næring.

Verst av de verste på den veien er Olje og Energidepartementet og NVE som har hatt ansvaret for prosessene. Det absolutte bunnpunktet for norsk forvaltning kom da også 11. oktober 2021. Da ble i praksis den norske stat dømt i Høyesterett sitt storkammer for overgrep mot reineiere på Fosen. Jeg besøkte disse reineierne for 15 år siden da planene om en vindpark var lansert. Alt de hevdet den gang har Høyesterett stadfestet. Konsesjonen var og er ulovlig.

Men i norsk offentlig forvaltning, NHO og industrien opptrår man som ingenting har skjedd. Det er skremmende og får mange tusen til å reagere kraftig. For i kjølvannet av en høyesterettsdom forventer man rettferdighet. Det man har fått på Fosen er en omkamp i norsk statlig byråkrati. Vindkrafttilhengerne må der imidlertid merke seg at det ikke bestrides at konsesjonen er ulovlig, men at det i denne saken handler om hvorvidt det kan gjøres avbøtende tiltak for å unngå at parken til fem milliarder må rives.

Vindkraft er hærverk av dimensjoner vi aldri har sett maken til i norsk natur. Parkene vil heller aldri være tilgjengelige for folk flest. De er ikke en arena for rekreasjon. De er strømproduserende maskiner som kaster isklumper i voldsom fart om vinteren. Hubro og ørn kan ikke leve side ved side med vindmøller. Hvis de kunne det, ville det jo bare være å bygge en vindmølle-park rundt Bodø. I følge en fersk spørreundersøkelse er det flertall for vindmøller. Bør de ikke da bygges på Keiservarden, Straumøya, Helligvær og Hjartøyene - nært et allerede industrialisert og bebygd område? Bodøfolk er jo garantert positive, skal man tro de som vil ha flere. Men er det slik?

Konflikten om vindkraft er fundamental fordi inngrepene er enorme, men uten at myndigheter, næring og næringsorganisasjoner anerkjenner inngrepets karakter kommer man ingen vei. Tilhengerne i nord må der forstå at dommen fra Høyesterett på Fosen ikke minst gjelder oss. Intet mindre enn 96 prosent av alt areal i Nord-Norge er reinbeite og Høyesterett har sagt at hensyn til storsamfunnet må vike for samiske interesser. Punktum. Det borger alene for et hav av konflikter som vil vedvare i tiår for hver eneste konsesjonssøknad som fremmes.

Per i dag nytter det heller ikke å servere flere konsekvensutredninger. Årsaken er at de fremstår som bestillingsverk fra en kåt konsulentindustri. I tillegg gikk troen på redelighet i prosessene tapt i Fosen-saken og gjennom de famøse utkjøpsavtalene av rettigheter som NRK avdekket i Finnmark. Saksbehandlingen i det offentlige er slik sett i realiteten blitt kledd naken av media og landets høyeste myndighet.

Per i dag er situasjonen at det knapt finnes en eneste knaus i hele landet der det ikke med stor sannsynlighet vil reise seg en massiv storm mot vindmøller. Årsaken er at lureriet gikk for langt og har gjort mange titusener rett og slett rasende.

Slik sett er det et sørgelig faktum at naiviteten i NHO, Innovasjon Norge, Olje og Energidepartementet, Statkraft, Statnett og resten av tilhengerne, er den største faren for den næringen de vil skal vokse. Et slikt totalt selvskapt tap av legitimitet , kjenner vi godt til her i Salten. I 1999 nektet politimesteren i Bodø å sende tjenestemennene sine for å rydde vei for Statkrafts maskiner som skulle starte opp en helt lovlig utbygging i Beiarn. Litt senere kom den berømte nyttårstalen til statsminister Jens Stoltenberg (Ap) der nye store vannkraftutbygginger ble stanset for evig og alltid.

Med dette som bakteppe vil tillitsbruddet og de skamløse prosessene rundt vindkraft, stå igjen som noe av det mer alvorlige i norsk industri- og miljøhistorie. Dette fordi vi må produsere mer elektrisk kraft. Vindmøller kan der gi et viktig bidrag til ny industri og et grønt skifte.

Jeg er absolutt tilhenger av vindmøller, men også en absolutt motstander av mer fanteri.