Jeg spurte om det ut fra fiskerilovgivningen er greit at store deler av god matsild som fiskes i Nordsjøen males opp til dyrefôr.

Det var det, svarte statsråden, hvis de som har fått tildelt kvotene finner dette mest lønnsomt for seg selv. Med det hopper han glatt over det samfunnsøkonomiske hensynet for tildeling av fiskekvoter – om hva som gir best verdiskaping for kystsamfunnene av ressursen – slik formålet er nedfelt i Havressurslovens formålsparagraf.

Jeg spurte også statsråden om kvotefordelingen og fangsttidspunktene har betydning for hvilke bedrifter som har muligheten til å ta i mot enormt store fangster på kort tid og dermed muligheter for å skape en stabil foredlingsvirksomhet. (90 prosent av kvotene for nordsjøsild er tildelt den havgående ringnot- og trålerflåten). Fangst- og leveringspresset er stort fra disse store fartøyene i korte sesonger som har det travelt for også å få tid til å ta sin makrellkvote. Leveringspresset virker alltid prispressende. For eksempel var gjeldene priser for oppmalt nordsjøsild bare tredjeparten av eksportprisen på ordinær rundfrosset nordsjøsild i 2020 (11 kr/kg). Likevel gikk 40 prosent av nordsjøsildkvota til oppmaling.

På det svarte høyrestatsråden at det ikke er hensiktsmessig å «tvinge» næringen til å anvende råstoffet til bestemte produkter, selv om de gir en høyere verdiskaping og eksportverdi for landet. Tildeling av kvoter til fartøy som lander så store fangster at det bare er fiskemelindustrien som kan ta i mot, er altså greit. Statsråden som er ansvarlig overfor stortinget om forvaltning av folkets eiendomsrett til fiskeressursene, har altså abdisert og overlatt fiskekvotene til rederiene hvor markedskreftene med kjøp og salg av kvoter er tilnærmet fritt og hvor det kan lønne seg for rederiene å selge matfisk til oppmaling for å haste videre til en ny fiskesesong. Kvantumsjaget går derved på bekostning av verdiskapingen per kilo fisk som tillates fanget.

Tildeling av gratis kvoter med leveringsbetingelser fra samfunnet til rederiene, er ikke noe tvang men et tilbud som kan avslås slik at myndighetene kan tildele kvoten til andre mottakere som ser utnyttelsesmulighetene.

Riksrevisjonens påpekning av noen konsekvenser av denne politikken oversees. Likeså hvordan kvotefordelingen påvirker den samfunnsøkonomiske utviklingen på kysten i tråd med fiskerilovgivningen.

Saken illustrerer også et annet viktig politisk styringspoeng: Fiskerilovgivningen er i stor grad en fullmaktslovgivning, hvor loven gir statsråden stor handlefrihet innenfor noen rammer til å gjøre sine egne prioriteringer. Dette har ført til at private særinteresser og idelogi hos de sittende statsråder har fått stadig større betydning for kvotefordeling og samfunnsutviklingen på kysten, mens Stortinget som representerer eierne - folket i fellesskap - er i stor grad henvist til å sitte på sidelinjen å se på. Dette er blitt særlig tydelig på de siste 8 år med høyreregjering.

Sikring av kystfolkets rettigheter til fiskekvotene som kan gi flest mulig lønnsomme arbeidsplasser både på sjø og land langs hele kysten, forutsetter derfor en ny regjering med en fiskeristatsråd med vilje og makt til å prioritere kvoter etter hva som gir mest samfunnsøkonomisk nytte per kilo fisk både for kystsamfunnene og landet.

Senterpartiet har lenge arbeidet systematisk for å bringe fisken tilbake for verdiskaping i de fiskeriavhengige kystsamfunnene og er klar til gjennomføre dette i en ny regjering.