Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Har Putin interesse i å ta Ukraina? I 2015 sto «Stakkars Ukraina» på trykk i Oppland Arbeiderblad. Der skrev jeg at Hellas ikke fikk hjelp med gjelda, mens Ukraina ble innvilget kreditt på 17,5 millioner euro og var lovet mer, så Kiev kunne kjøpe våpen. Med pengene fulgte betingelser om slanking av landets pensjoner, øking av gassprisene, fjerning av subsidier samt at Ukraina for all framtid måtte kjøpe kreftfremkallende plantevernmidler o.a. av Monsanto.
Videre skrev jeg: «Europas nest største land består i hovedsak av fruktbare sletter. Dette rike jordbruksarealet vil noen slå klørne i, og Kiev-regimet åpner på vidt gap for storkonsern og privatisering. Landet er temmelig utarma etter at korrupte ledere i mange år har stukket lange sugerør inn i nasjonens kapital. Det var sånne rør folk ville bli kvitt da de sto opp for økt rettferdig, bedre fordeling, høyere sysselsetting og mer styring på folkets premisser. Nå må de se langt etter tapte håp. Ukrainas statsminister Porosjenko har fra starten av vært amerikanernes venn og ikke et øyeblikk folkets mann. Landet han leder er nærmest konkurs, men intern krigføring tar han seg råd til så det fattige folket hans kan lide mer.»
Nå er Russland-Ukraina-konflikten rødglødende. Putin har konsekvent hevdet at det handler om sikkerhetspolitikk. Nummer en på hans kravliste er at hverken NATO eller Russland skal iverksette tiltak som truer motpartens sikkerhetsinteresser og ellers forplikte seg til å følge FN-pakten. "Uhørte krav" svarer Biden & "venner" som henger seg opp i at han krever garanti for at Ukraina aldri blir NATO-medlem. Jeg er enige med dem som ønsker at folkeretten skal gjelde, men da må ikke bare enkelte utvalgte straffes for brudd. USA startet eksempelvis krigen mot terror og har gjordt det legalt å bryte denne retten. «Det er bare å klistre t-ordet på regime-motstandere, inkludert folk som kjemper for demokrati og menneskeretter, så kan de behandles som skadedyr», skrev jeg i 2015. Nylig var amerikanerne på folkebrudds-tokt i Syria for angivelig å avrette en terrorleder. No problem.
Putins sjakktrekk i dagens farse av et stormaktsspill burde vært høyst velkomment med tanke på nødvendig avspenning. Den vanvittige satsingen på militær mobilisering og økte krigsbudsjett er galskap i en verden som sliter. Hvor mange atombomber må vi ha for å føle oss trygge? Ubåter under amerikansk kommando sikter inn Kina og Russland med missiler tilsvarende 20.000 Hiroshima-bomber ifølge geologen Manlio Dinucci. Hvorfor er utstasjonert hærmakt i Baltikum defensiv, mens russiske soldater nær grensa til Ukraina assosieres med krigsfare? Hvordan kan det ha seg at vestlige krigsøvelser ivaretar forsvar mens Russlands er farlig? Den største NATO-øvelsen siden 80-tallet skal avvikles nord i Norge, men vi tilhører jo de snille, så det snakker vi ikke om.
Det har blitt dundres løs i ukesvis med krigersk propaganda: Russland vil invadere! Det kan skje når som helst! Mange som bor i landet opplever at vekslende, korrupte styresmakter er deres verste fiende. Frykten for angrep har vært liten blant ukrainerne, og nasjonens president har forsøkt å roe det utenlandske krigshysteriet. Det er USA som i ukevis har truet med, og muligens håpet på, russisk invasjon. Nylig kom amerikansk etterretning med konkret tidspunkt. Krigen skulle med andre ord ha startet da jeg våknet onsdag morgen til nyheter om at russiske styrker var i ferd med å trekke seg tilbake. Men hvordan kan vesten forlange full avvikling på «fiendens» side så lenge Ukraina fortsatt forsynes med våpen, mannskap og krigstrening.
«Det er livsfarlig å forsyne Kiev-regimet med våpen», skrev jeg i 2015, «så de kan destruere de russiskvennlige utbryterne i Øst og eskalere faren for en verdenskrig vi ikke vil ha, eller vil vi det viljeløst?» åtte år har det vært skyttergravskrig mellom russiskstøttede opprørere i Øst og ukrainske militser, men hvem er de? Dagbladet 2. februar slo opp følgende med fete typer: «Om jeg kan, skyter jeg Putin». Uttalelsen kom fra Bilozerska, en ung kvinnelig høytreekstrem blogger. Lignende overskrifter i The Sun og Dalily Mail øker krigshysteriet. Gjennom mediene formidles to motsatte virkelighetssyn, hvorav et er dominant. Vår presse overser de nynazistiske og facistiske krefter som er virksomme i Ukraina.
Putin har ennå ikke oppfylt Pentagons spådommer. Denne mannen spiller sjakk på høyt nivå. Hva vil hans siste trekk føre til? Nå ligger Minskavtale 2 død, blir vi fortalt. Den fra 2015 som gikk ut på å forhandle fram delvis selstyre i Donetsk og Luhansk. Hvordan kan en avtale, som aldri ble satt ut i livet erklæres død? Tvert om ble den fulgt opp med åtte års krigføring mot eget folk. Nå har russiske fredstyrker entret de to utbryterrepublikkene for å avverge folkemord. De er invitert og ønskes velkommen. EU og USA er selvsagt i villrede. Hvordan skal de svare på denne handlingen? Nye sanksjoner er på gang, selv om slike fort kan skade Europa. Dessuten har ikke økonomiske straffetiltak så langt fått russerne til å bøye nakken. Det leie er at lederne i både USA og Russland må opptre som sterke for å bevare folkets gunst.
Hvor lenge kan USAopprettholde sitt omdømme og posisjon? Deres metode: militær makt, tvang og krig har påført verden store lidelser. Det ville vært klokt av Europa å reservere seg mot amerikansk innblanding. Denne svekkede stormakta er ekspert på falsk provokasjon og har ved flere anledninger benyttet løgn for å rettferdiggjøre krigsutbrudd. I Afghanistan kjempet de, og vi, mot Taliban, som ikke hadde noe med tvillingtårnene å gjøre. Etter 20 år etterlot stormakta & allierte landet på randen av en sultkatastrofe, hvorpå USA beslagla landets bankkonto. I tillegg har de forsynt seg av disse penger, som kunne vært brukt til mat. Nå deles 3,5 milliarder dollar ut ofre etter 11. september.
Saken er at USAs posisjon som supermakt er ved å rakne. Jeg støtter Vidar Lehmanns utsagn: «Motivet er at USA treng å få Europa til å tru at dei har ein aggressiv fiende i aust. Dess mindre Europa trur på dette, dess meir makt misser USA over Europa.» Det amerikanske militærindustrielle komplekset har ingen interesse av samarbeid og avspenning mellom Europa og Russland. Jeg slutter meg til alle som heier på fredsarbeid. At sikkerhet handler om nedrustning og avspenning. At problemer blir løst ved hjelp av samtale, ikke trusler og beskyldninger. Russerne kommer aldri gi fra seg marinebasene på Krim. Hvem har interesse av å vedlikeholde ulmende glør?