I et innlegg på Nordnorsk debatt 21. februar skiver tre senterpartipolitikere fra Troms og Finnmark om «store forventninger til satsing i nord». De er innom mangt og mye; innen utdanningsfeltet berøres videregående opplæring og høyere utdanning. Når tilnærmingen er så bred, stusser jeg over at de ikke berører grunnskolen, og lærermangelen der.

Lærermangelen har jeg vært opptatt av i mange år, bl a fordi svakheter i grunnutdanningen har betydning for hvordan det går med elevene senere i utdanningsløpet. Og jeg ville tro at det har betydning for hvorvidt ‘folk flest’ vurderer å bosette seg i nord, eller bli boende. Folk flest skjønner at når mange av barnas lærere mangler utdanning, stiller barna svakere.

Jeg hadde sant å si forventet at når Senterpartiet i høst fikk statsråden med ansvar for lærerutdanning, og det samtidig viste seg at en kommune i nord bikket over 50 prosent ufaglærte lærere og faktisk nådde 60 prosent, ville det skje noe. Og noe har skjedd.

Det er varslet at man vil skrote den såkalte avskiltingen av lærere, som er en form for tvungen etterutdanning. Det ville medført at en del lærere hadde pensjonert seg før de hadde tenkt, og slik resultert i en midlertidig økning i lærermangelen – midlertidig fordi de snart ville bli pensjonister uansett.

Statsråden har også gitt inntrykk av at man har skrotet kravet om 4 i matematikk for å bli lærer. Dette er en sannhet med usedvanlig store modifikasjoner. Kravet er ikke skrotet, det er bare innført en streng unntaksbestemmelse: Søkere som har et snitt på 4, kan unntas fra kravet om 4 i matte. I en pressemelding ga departementet inntrykk av at dette ville medføre ca 300 flere kvalifiserte søkere. Det man ikke sa noe om, var at ca 100 av ville fortrenge søkere som allerede ville blitt tatt opp. Netto tilvekst av kvalifiserte søkere var dermed bare drøyt 200. Ved lærerutdanningene i nord ville det resultert i drøye 10 flere studenter, og etter vanlig frafall 7-8 lærere.

Det som skjer, er altså at Senterpartiet fortsetter tidligere regjeringers rasjonering av lærere. Det er nemlig ikke slik at lærerutdanningene mangler søkere. Problemet er, og har vært, at man har for strenge opptakskrav. I årevis har det stått tomme plasser på lærerutdanningene. Og det skyldes ikke først og fremst matte-kravet, men et krav om gjennomsnittskarakter på 3,5. Hadde man justert det ned til 3,4 i 2010 (da regjeringen sist var rød-grønn) eller til 3,3 i 2015 (da den var blå), hadde mye av mangelen blitt borte. Nå må man kanskje gripe dypere, og justere til 3,2 for å fylle alle studieplassene.

Denne rasjoneringen har klare implikasjoner deler av et tema som de tre politikerne er opptatt av, nemlig desentralisert høyere utdanning, mer spesifikt desentralisert lærerutdanning. Problemet kommer klarest til uttrykk i forbindelse med gjenetableringen av lærerutdanningen på Nesna, der det viser seg at det faktiske studenttall allerede nå ligger lavere enn den beregning som ble fremlagt for styret ved Nord universitet. Beregningen utmerket seg ved ikke å ta hensyn til frafallet, som man vet er på ca 30 prosent, og som nok vil øke når relativt svake studenter er pålagt å skrive masteroppgave. (Senterpartiet sentralt har antydet å skrote kravet om master.)

Tilsvarende problemer kan man få med liknende tilbud i Midt-Troms, kanskje ikke første året, da det kan finnes en relativt stor gruppe søkere som er interessert. Men senere vil problemene kunne bli klarere. Går det skeis Troms, vil det likevel være et mindre problem enn på Nesna, fordi man i Troms kan basere seg på lærerkrefter fra Tromsø, som kan nyttiggjøres der, hvis oppgavene i Midt-Troms faller bort.

Mitt poeng er imidlertid ikke at det kommer til å gå dårlig med disse tilbudene – poenget er at problemene er villet, av politikere på sentralt hold, fordi de opprettholder rasjoneringen av lærere. Opphever man rasjoneringen, kan de desentrale tilbudene lettere overleve.

Jeg er likevel rimelig sikker på at rasjoneringen har vart så lenge at Nord-Norge ikke i overskuelig fremtid vil produsere nok lærere til eget bruk – så meget mer som en del nok flytter sørover. (Hvis man tviler på dette, kan man få universitetene til å utrede dette, slik det ble gjort i 70-åra.) Derfor må det etableres økonomiske intensiver for å få søringer (og nordinger) til å ta stillinger på de steder der lærermangelen er størst. I tillegg til Nordlandskommunen hvor den har bikket 60 prosent, gjelder det særlig en del Finnmarkskommuner, der mangelen ligger på 20-40 prosent. Disse tallene viser at de insentivene man nå har, er for pinglete – man må legge mer i potten, f eks i form av en lærernorm for utkantene, der lærere ved skoler med stor mangel får 20 prosent lønnsøkning, stigende til f eks 50 prosent etter f eks fem år.

Alternativet er at store andeler av nye generasjoner i nord må ta til takke med lærere uten utdanning. Det hjelper lite å satse i nord hvis ikke dette problemet tas med i satsingen.