Hvert år får de ansatte i Tromsø kommune, direkte eller indirekte, beskjed om at de drifter for ineffektivt og at tjenesten må effektiviseres. Det betyr i praksis at de ansatte skal gjøre like mye, eller mer, bare med færre ansatte. Problemet er bare at ikke før de har startet å kutte ansatte får de beskjed om at de må kutte mer.

Det kan ikke være særlig motiverende å jobbe under slike forhold, når man ser at disse kuttene ingen ende vil ta. Hva er, og hva bør være, målet med å gi velferd til befolkningen? Skal det være å drifte billigst mulig eller skal det være å gi kvalitetsfyllt velferd til innbyggerne?

Mandag 2. november la kommunedirektøren fram sitt forslag til neste års kommunebudsjett, Handlingsprogram 2021 – 2024. Når du skal lese dette 148 sider lange dokumentet er forordene en fin plass å starte. Her finner du fine og store ord med bl.a. henvisning til FNs bærekraftsmål og Kommuneplanens samfunnsdel. Det står blant annet at kommunen må ta vare på og utvikle de ansatte som en ressurs og være en attraktiv arbeidsgiver. Videre kan du lese at en av kommunens fem prioriteringer i de neste fire årene er dimensjonering av tjeneste, kvalitet og økonomi.

Unnskyld, men kan noen stoppe opp og fortelle meg hva i all verden det betyr. Kan vi ta en fot i bakken og se realitetene ute i tjenesten og slutte med disse flåsete begrepene. Vi trenger ikke et handlingsprogram med fine ord, vi trenger et realistisk program som ser virkeligheten og hverdagen de ansatte står i. I handlingsprogrammet skrytes det over at vi har tatt ned 185 årsverk det siste året. Om dette på sikt vil være positivt for kommunens økonomien gjenstår å se, men jeg er kritisk. For hva skjer med de ansatte som er igjen, blir det mindre å gjøre? Hvor bærekraftig vil egentlig kuttpolitikken være dersom vi ikke har ansatte igjen som klarer å stå i tjenesten?

Videre leser man at kommunedirektørens overordnede mål er at sykefraværet skal være lavere enn 7,5 %. Dette blir for meg et rart og virkelighetsfjernt mål. Kommunedirektøren foreslår at 43 politikere i kommunestyret skal, uten å ha en plan for hvordan, vedta et mål på sykefraværsreduksjon. Slike mål i seg selv er egentlig bare tullete så lenge ikke noen forsøker å forstå årsaken til at det høye sykefraværet. Når ingen tar ordet og snakker om hvor stort presset og slitasjen er på de ansatte, kommer vi nok dessverre ikke noe lengre.

I dag har vi kanskje den mest kommunefiendtlig regjeringen i nyere tid, som mener at offentlig sektor skal driftes etter samme prinsipper som i et marked. De snakker om at offentlig sektor må effektiviseres. De sier ingenting om hva som skal effektiviseres eller hvordan. Regjeringen mener bare at så lenge tilskuddene til kommunene kuttes, vil de effektiviseres. Jeg vil gjenta spørsmålet mitt og spørre, hva er, og hva bør være, målet med å gi velferd til befolkningen? Kan noen fortelle meg hvordan offentlig sektor skal effektiviserer pleien til min demente mormor, eller barnehagetilbudet til min nevø?

Vi trenger politikere som vil utvikle og bygge ut velferdsstaten med å omfordele rikdommen som finnes i samfunnet, vi trenger ikke politikere som sier at vi ikke har råd. Pengene er der, men de politiske prioriteringene er for dårlig. Velferdsstaten trenger politikere som prioriterer og satser på kommunene. Dette haster, for dersom vi ikke gjør noe er jeg redd for at den pågående rovdriften av førstelinja i kommunene vil resultere i en fullstendig offentlig kollaps.