Men først litt om det politiske bakteppet til den ulykksalige situasjonen som folk og næringsliv i nordområdene er havnet i:

Det så lenge lyst ut for det landbaserte nordenfjeldske. I 2013, før Solberg-regjeringen tiltrådte. Den samiske avisen Ságat og partiet Nordkalottfolket ønsket en gjennomgang av ILO-konvensjonen nr. 169 og av den politiske konstruksjonen urfolk. En spørreundersøkelse blant innmeldte i Sametingets valgmanntall (flertallet av samene er ikke registrert i samemanntallet) viste at bare 38,6% av de spurte ønsket at Sametinget skulle tildeles mer politisk makt. 50%, 65,5 % og 95,5% av sametingsvelgere til AP, Høyre og FrP, svarte nei til mer sametingsmakt. Finnmarkingenes tillit til Sametinget, var lenge også tynnslitt noe som ble bekreftet offentlig i 2015 i en NORUT-rapport hvor man kan lese at bare 8% av finnmarkingene har «svært stor eller stor tillit til institusjonen Sametinget».

I samtale med NRK Sápmi den 20. mai 2013 fulgte statsministerkandidat Erna Solberg, i tråd stemningen i folket, opp med forsikringer om at økt makt til Sametinget ikke kom på tale, ei heller mer penger til Sametinget, hvis Høyre rykket inn i regjeringskontorene etter valget.

Alt lå altså til rette for et politisk kart som stemte med terrenget. Høyre rykket inn regjeringskontorene sammen med FrP. I regjeringsplattformen 2013-2017 kan en om «samepolitikken» lese at regjeringen vil: «Bevare Sametinget og konsultasjonsordningen mellom Sametinget, Stortinget og regjeringen. Etablere et samarbeid på tvers av grensene når det gjelder samiske språk. Ta vare på nasjonale minoriteters kultur.» Det er alt regjeringen ville og i samarbeidsavtalen mellom H, FrP, V og KrF er samepolitikk ikke nevnt med ett ord.

Men så: Før året var omme startet flukten fra valgløftene og terrenget. I desember 2013 møtte sametingspresidenten statsministeren som nok ble minnet om at hun i intervjuet med NRK Sápmi også hadde uttalt at hun ønsket «å utvikle Norges internasjonale forpliktelser overfor urfolk». Og videre om at konsultasjonsavtalen av 2005 bygger på Sametingets planverk 1998-2001: «Det vil være en sentral oppgave å innføre forhandlingsplikt mellom samene og norske myndigheter. (...) Forhandlingsplikten må bygges opp til å gjelde alle saker som Sametinget selv finner nødvendig». Statsministeren møtte altså seg selv i døren.

Hvordan stemmer det som skjedde i politikken i perioden 2013-2017 med regjeringserklæringen til H og FrP? Sameminister Jan Tore Sanner la Sundvolden-erklæringen om samepolitikk nederst i skuffen. Han startet straks arbeidet med å institusjonalisere helt ny såkalt samepolitikk: «Samiske spørsmål berører de fleste sektorer og forvaltningsområder. Vi skal ta fatt på store oppgaver, med stort pågangsmot, og i et godt samarbeid med Sametinget. (…) Jeg er opptatt av at vi skal ha god dialog med Sametinget også i saker der det ikke er konsultasjonsplikt», proklamerte Sanner som også berømmet byer som inngår samarbeidsavtaler med Sametinget. Han ignorerer egne velgere og regjeringskollega FrP.

I perioden 2014-2016 tar Solberg I-regjeringen radikale, strukturelle grep i arbeide med å videreutvikle avstamningspolitikken mot 2030, slik Høyre faktisk har programfestet! Det skjer gjennom det samepolitiske utviklingsarbeidet som Jan Tore Sanner igangsetter og koordinerer mellom departementene. Gjennom sametingsrådet bidrar NSR. I den første fasen av regjeringssamarbeidet er lederen for Høyres sentrale premissgiver i nordområdepolitikken, Høyres samepolitisk arbeidsutvalg, et æresmedlem i NSR.

Sanner fremmer forslag om å lovfeste konsultasjonsplikten, til også å gjelde kommuner og fylkeskommuner. Arbeidet med å få til et samisk språksamarbeide over landegrensene i nord, som programfestet i Sundvolden-plattformen, tuller på seg i konsultasjonsmøter. I januar 2017 legger Sanner frem Nordisk Samekonvensjon med forslag om en grenseoverskridende politisk sameregion med felles forvaltningsoppgaver og med vetorett til sametingene.

Uten hjemmel i Sundvolden-plattformen starter Jan Tore Sanner så arbeidet med å utrede oppfølging av Samerettsutvalget i NOU 2007:13 «Den nye sameretten» om rettigheter syd for Finnmark, med bl.a forslag om en «finnmarkslov» for Troms og Nordland. Han etablerer Samisk språkutvalg som i sin NOU «Hjertespråket» anbefaler en rekke konkrete tiltak som betyr økt etnopolitisk makt i rådhus og fylkesting. Regjeringen fremmer og får tilslutning i Stortinget til en inntektsbringende særordning for fiskere i «samiske områder».

I regjeringserklæringen står det ingen ting om at Sametinget skal involveres i arbeidet med kommune- og regionreformene. I 2016 tildeler regjeringen Sametinget rollen som «regional samfunnsutvikler» og anmoder samtidig nordnorske miljøer å tilrettelegge for at «de samiske interessene og Sametinget får koordinere sin politikk i Nord Norge». Samtidig gjør UD og KMD sammen offentligheten kjent med at Sametinget inngår i et partnerskap i utvikling av regjeringens nordområdepolitikk. Utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide gjør kjent at Sametinget «for tiden deltar i Regjeringens arbeide med nordområdemeldingen.»

Sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) ønsker Arctic Frontiers konferansen i Tromsø i 2015 «velkommen til Sápmi. (...) Vi urfolk må være med når avgjørelser som gjelder våre regioner, blir tatt. Og vi vil ha en nøkkelrolle.» Det fikk NSR og mer til. Høyres program for nordområdepolitikken for stortingsperiodene 2013-2025 blir publisert med overskriften «Vi tror på Sápmi». Undertittel «Sápmi inn i fremtiden.»

«Sametinget representerer ett folk – samene – Norges urfolk» kunngjorde Solberg- regjeringen i 2017. Talspersoner for dagens regjering, og også stortingsrepresentanter for Ap i nord, forsikrer NSR om at samene er Norges urfolk. Kommer regjeringen Støre-Vedum til å videreføre Keskitalo-Solberg linjen i nordområdepolitikken? Det blir de nødt til, hvis de fortsetter å villede seg selv om samene, med Muotka i spissen, som urfolket i Norge.