Vi liker å ha det godt. Bekvemt. Trygt, vakkert og koselig. Det er ikke alltid slik i naturen – sett med menneskelige øyne. I forhold til hvor lenge naturen har eksistert, har vi bare vært her noen få sekunder, men på denne korte tiden har vi rukket å utvikle et kollektivt misforhold med naturen som i dag er både empatiløst og korttenkt, i noen tilfeller beint fram grusom. Og ikke minst feil, da naturen ikke er ond, grusom eller slem. Den bare er, og den fungerer. Faktisk mye bedre uten oss. Men her er vi og herjer som det feilgrep vi – fra naturens side – faktisk er. Vi velger selv hva som er pent å se på i naturen, hvilke skapninger vi i våre øyne syns er stygge eller pene, vi misforstår dyrs reaksjoner ut fra vår bekvemmelighet og anser beskyttende måkeforeldre for aggressive og gærne, ulver blir lystmordere og busker blir stygge. Vi former landskap i nærhet og fjernhet så det er estetisk og funksjonelt for oss – og slik fortrenger vi andre skapninger i vår tankeløshet om hvordan verden skal være for mennesker.

Enten det gjelder måker, ulver, hvalrosser eller landskap, er det vår oppfatning av vår verden som bestemmer hvordan ting skal være. Det mases mye om at Norge kommer til å gro igjen, og artikler skrives som om det er en krig mot busk og kratt som vokser opp og dekker til «det vakre landskapet». Artikkelen var skrevet slik at det så ut som det var en kamp mot klokka å stå der og sage ned skogen, og sagføreren ble løftet fram som en helt der han hjalp den vakre utsikten tilbake. Den som vi har skapt. Noen bruker gjerne giftige stoffer for å «få bukt med» naturen også. Så blir det altså vakrere for noen ved at man sager og hogger og forgifter og fjerner, bruker nærmest ostehøvel og skreller av naturen slik at vi skal få se på det vi syns er pent når naturen forsøker å ta seg opp igjen etter mange års tilretteleggelse og tilpasning for vårt bruk. Hva er det vi er så redde for? At busker og grønne trær skal vise seg å faktisk være vakkert?

Hvalrossen Freya er et annet eksempel på hvordan vi oppfatter verden ut ifra oss selv og ikke de andre jordboerne. De andre jordboerne krever ikke noe av oss. Vi krever av dem. Vi krever at de skal ta hensyn og behandle våre eiendeler pent, oppføre seg ufarlig og ikke være i nærheten av oss hvis de kan virke skumle. Det var godt å se hvor mange som ville at Freya skulle leve, men det var med en liten bismak å lese alle kommentarene som var for å la leve og ikke drepe. For slik er det sjelden når det gjelder rovdyr og da spesielt ulv.

For ulv har vi greid å skape en nærmest medfødt frykt og de som nekter å lese om det de frykter og kanskje lære at det ikke er så farlig likevel, er de som ofte roper høyt om å drepe i kommentarfeltene. Da er det et helt annet syn på naturen enn en hvalross som ligger i en oppblåsbar båt og hviler seg. Selv om begge dyrene gjør det de gjør fordi de er seg selv slik naturen skapte dem. For naturen er det ingen forskjell. Det er vi som skaper forskjellen. Det er vi som ikke er slik naturen skapte oss lenger, og det er trist at ett dyr skal få ha retten til å leve og et annet ikke, fordi vi mennesker har blitt for estetiske eller naturfjerne.

Freya lagde ikke blodige tilstander. Det gjør rovdyr om de får sjansen til lettskaffa mat, og mennesker reagerer med frykt på synet av blod. Så oppstår sinne og hat, og ønske om gjengjeldelse. Kanskje noen av de som fikk båtene herpa under en tung hvalross også følte trang til å hevne seg for det de hadde mistet når forsikringa ikke dekket hvilende hvalross, men flertallet ønsket ikke det. Flertallet så Freya som en fantastisk opplevelse og et hyggelig innslag i en hverdag uten eksotiske dyr fra kaldere strøk.

For ulv er det annerledes, for det er forståelig at man får medfølelse med de som finner sine dyr blodige og døde. Men de dyrene var der fordi vi mennesker absolutt skal tilpasse verden rundt oss etter våre behov. Og dette er ofte unødvendige behov, men vi vil ikke forandre oss kollektivt, det er så besværlig å tenke nytt og skru om synet på hvordan det alltid har vært, så vi fortsetter å tro at det skal være helt naturlig å sette framavlede sauer ut i skogen og fortrenge de som bodde der i mange tusen år før vi begynte å forme natur. Vi godkjenner kollektivt at det hysjes ned et enormt svinn i utmarka selv uten at rovdyr har vært i nærheten. «Vi må jo ha mat» er mantraet mens områder vi kunne dyrket mye godt og sunt og smart på blir brukt til beite og mat til dyrene som vi skal spise. Områder som kunne ha mettet langt flere mager enn de få som absolutt skal spise kjøtt. Heldigvis går stadig flere over til mer og mer plantebasert, men å få snudd denne tankegangen i matproduksjonen er blytung og mens forandringen skjer alt for sent, drepes natur alt for hurtig.

Plena lar stadig flere stå uklippet nå. Selv kjører jeg humlevennlig og har gjort det i mange år. Og stadig flere forandrer synet på hvordan en steril, nyklippet plen egentlig ser ut – den er ikke vakker lenger, for humler og insekter trenger mat og vi trenger dem. Sprudlende, fargerike blomster er penere enn en flat, kjedelig golfbane. Hvorfor er et kystlandskap så vakkert når vi har herja og hogd ned det naturen ønsker å ta tilbake? Hvorfor skal ett dyr ha retten til å leve ifølge oss, mens et annet skal hates selv om det er like mye en del av naturen som det dyret som får leve? Hele naturen eksisterer på nåde under menneskene, selv uten forurensning og klimatunge produksjoner for menneskenes oppkonstruerte behov og oppfatning av hva som er vakkert eller nødvendig.

Vi er ikke alene her, men vi oppfører oss slik og hvis vi fortsetter, blir vi alene til slutt. Den dagen drap er siste løsning og ikke første i rovdyrspørsmål, vet jeg vi har kommet et stykke lenger i riktig retning.