Vi trenger møkk, slog og malmstøv, før det grønne nirvana kommer

Av

UDs kompisgjeng har kloremerker på ryggen og sugerør i alle champagneglass

DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Enhver som undres over hvorfor kysten og havområdene mellom Jan Mayen, Svalbard og Nordbanken aldri tildeles annet enn smuler av regjeringens overflod, bør lese Øystein Steiros kronikk om privatiseringen av norsk utenrikspolitikk.

Artikkelen (Nordnorsk debatt 29. desember 2020) avkler med nådeløs presisjon en vennekrets av teknokrater og politikere med kloremerker på ryggen, sugerør i alle champagneglass og hang til å frelse verden – så lenge reisene skjer på første klasse, hotellene er femstjerners og billettene betalt av andre. Vi snakker om fiffen på toppen av Utenriksdepartementet og andre regjeringskontorer pluss bistandsjuntaen, som bygger den såkalte humanitære stormakten Norge, med en formeringsevne som ville fått Casanova til å blekne.

Ufattelige tall

Ufattelig nok har de til nå fått lov til å sprøyte 50 – 100 milliarder kroner årlig av landets oljeformue inn i ulike prosjekter og organer utenlands. Ingen vet eksakt hvor mye som har endt i lommene til ledere av mislykte stater og blodtørstige tyranner i Midtøsten og Afrika, og derfra blitt sluset til skjulte konti i ulike skatteparadis. Det dreier seg helt sikkert ikke om småbeløp. Ingen hadde klaget om vennekretsen virkelig hadde frelst verden. Men enhver, som kaster et blikk på TV-nyhetene og daglig ser bildene av utbombede landsbyer flimre forbi, vil forstå at det meste har vært forgjeves. Det eneste de synes å ha frelst, er sitt eget hyggelige og skattefrie pensjonsfond.

«Du forstår, Jacobsen, at her i UD begynner alle møter med en diskusjon om Nordområdenes strategiske betydning. Deretter ender de med en gjennomgang av hvor mange hundre millioner vi skal bevilge til ulike diktatorer i Afrika og Midtøsten.» (UD-ansatt i samtale 2011.)

Så hva har dette med kysten og havområdene i nord å gjøre, vil noen spørre. Jo, uflaksen har gjort at det samme Utenriksdepartementet har påtatt seg et hovedansvar for det veldige området, som i nord strekker seg fra russegrensen til et punkt bare 600 km fra Nordpolen og i vest nesten helt til Atlanterhavsryggen. Folkeretten og innføringen av 200-mils soner har gjort vesle Norge til en supermakt i nord og vest med fullmakt til å styre et område av essensiell militærstrategisk betydning for USA, Russland, Kina og en rekke andre land – og med ressurser av fisk, olje og mineraler som en hel verden misunner oss. UD utgir derfor med jevne mellomrom et skrift som kalles Nordområdemeldingen, og som i søvndyssende og innholdsløs kjedsommelighet bare kan sammenlignes med telefonkatalogen på serbokroatisk.

Norges fremtidige velferd

«Nord-Norges utvikling i årene fremover vil være avgjørende for veien ut av coronakrisen og for Norges fremtidige velferd,» hevdet statsminister Erna Solberg, som selv synes å ha blikket stivt festet mot en retrettstilling i FN-systemet og ikke fant det ironisk at ordet grønt var gjentatt omtrent 442 ganger i rapporten. Hun lovte stabile rammevilkår for næringslivet, men sa ikke et ord om olje og gass. Til gjengjeld hevdet hun freidig at landsdelens infrastruktur og Forsvaret bygges ut med en stadig «tyngre tilstedeværelse» i nord.

Hva er faktum?

Men hva er faktum som alle med noenlunde gangsyn vet?

  • Meldingen inneholdt ikke en eneste virkelig storsatsing på infrastruktur: veier, broer, oljeterminaler, havner, flyplasser eller for den saks skyld den omstridte Nordnorgebanen. Og da snakker vi om milliardbeløpene som må til om Norges fremtidige velferd skal sikres. Om ikke et helt bistandsbudsjett, så kanskje et halvt.

  • Forsvaret tungt til stede? På Solbergs vakt er en av våre nye fregatter gått til bunns. Tre andre er på verksted med propellskader, og flaggskipet KNM Maud vasker i bøyene med seilingsforbud. Manglende driftsbudsjetter har gjort at det er mange år – kanskje tiår – siden Marinen kontinuerlig kunne vise flagget i Arktis.

  • Etter salget av marinebasen Olavsvern for 38 millioner til Tromsøs kommunale pamper (basen kostet fire milliarder) – gjort av APs siste Stoltenberg-regjering – kan vi ikke lenger tilby US Navys atomubåter en eneste skikkelig base. Ubåtenes tilstedeværelse i nord har avgjørende betydning for Vestens – og vår – evne til å avskrekke Kreml.

  • Faste rammevilkår? Den statskontrollerte DnB og andre banker har etter sigende besluttet (eller fått ordre om) ikke å satse penger på gruvedrift. Derfor har det nye kopperselskapet Nussir, som sitter på en av Europas mest verdifulle forekomster av metallet, i årevis kjempet i motbakke. De har til nå skrapet sammen finansiering i inn- og utland fra kilder utenom bankene.

  • I samme periode ble det tradisjonsrike Skaland grafitt på Senja solgt av eierne i Harstad til Australia. Regjeringen har åpenbart vært blind for betydningen av kopper og grafitt i en verden der etterspørselen etter elektrisk kraft og batterier vil eksplodere – til tross for meldingens grønne propaganda.

  • Gamle Statoil (nå Equinor) ga ved nyttårsskiftet opp den offensive satsingen på havområdene i nord. Heretter skal det statskontrollerte selskapet kun drive leteboring i nærheten av eksisterende funn. Dermed har Statoil gitt fra seg sin lederrolle på sokkelen og vil følgelig heller ikke ta sin del av kostnadene ved å kartlegge de svære forekomstene av olje og gass i Nordkappbassenget, Olgabassenget og andre steder. Følgene for all ungdom, som har satset på en utdanning i petroleumsfag, vil raskt bli følbare, uansett hvor mange lysegrønne besvergelser Erna fremfører.

  • Nå foreslår en annen vennekrets – fiskerinæringens nye byråkrati som er tallrikt som en feitsildstim i Vestfjorden – at 10 prosent av torskekvotene skal overføres fra våre gjenværende 30-40 trålere til andre og mindre fartøyer. Det betyr et kraftig lønnskutt for fiskerne, svekket økonomi for bedriftene og kan bare oppfattes som en hevn for at Statens kvotebank ble nedstemt i fjor. Kvotebanken ville for godt ha sørget for at kontrollen over vesentlige deler av fiskeressursene hadde havnet i departementskorridorene i Oslo og gitt føde til nye byråkrat-stimer. Og husk: havfiskeflåten, iberegnet trålerne, er de eneste som i Marinens fravær viser flagget og hevder norsk suverenitet fra Jan Mayen via Bjørnøya til Svalbardsonen. Har vi ikke råd eller vilje til å ivareta vårt ansvar militært, må det ivaretas gjennom sivil virksomhet. Da er havfiskeflåten uunnværlig så lenge regjeringen vil bygge ned oljevirksomheten i nord.

Med vitende og vilje?

Velgerne må selv veie virkeligheten mot statsministerens pene løfter. Bløffer hun med vitende og vilje? Vet hun ikke om vanskene som alt næringsliv langs kysten sliter med? Skjønner hun ikke at ytterligere verdiskaping gjør at man må bli både møkkete og blodig av slog og malmstøv – før det grønne nirvana trer fram som ei slåtteeng i Balsfjord? Eller lengter hun kun til vennekretsens omgivelser på Fifth Avenue, de private jetflyene og luksushotellene der selv frelseren lukter parfyme?

50 – 100 milliarder hvert år. Det er tallene folk bør huske. Deler går til drapsopplæring i Palestina og tyranner i Afrika. Nå må regnskapet fram. Er alt gjort på armlengdes avstand? Er skatter og avgifter betalt? Bør Økokrim inn, eller gjelder politiet bare Hvermannsen og ikke den grådige eliten som preker et grønt himmelrike, men selv har et CO2-avtrykk større enn ei kjønnsmoden rødspette?

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken