Dette med kraftpris er en problematikk som engasjerer mange av oss. Så også meg. Og jeg har ikke tenkt å gi opp mitt spede engasjement.

Det minst løsningsorienterte vi kan gjøre er å fortsette å fordele skyld. Mange retter skyld mot utenlandskablene og kanskje er det berettiget. (Men både jeg og mange av kritikerne mangler vel egentlig kompetanse til å uttale oss for kategorisk.) Det skaper ikke resultater og mange politiske partier har hatt en finger med i spillet.

Kablene er nå der, og der blir dem nok. Vi skal heller ikke glemme at kraftpris er en sammensatt sak. Og uansett kabler eller ikke, så er det avtaleverket i bunnen som er avgjørende. Skal man få en lykkelig løsning på problematikken, så tror jeg at man må angripe avtale- og prisregimet.

Dette vil jeg påstå at man best kan løse gjennom et flerprissystem:

  • En pris for x antall kwh til husholdningsforbruk, forbruk over denne grensen får en høyere pris. (Myndighetsbestemt grunnpris må fastsettes iht. tidligere prisnivåer). Da vi flyttet inn i egen bolig i 1974 hadde vi et tilnærmet slikt system. Helt utmerket, vi hadde en egen liten måler på kjøkkenet som viste om vi var innenfor avtalens forbruk, eller om vi hadde «overforbruk».
  • En egen prismal for mindre industribedrifter som er kraftintensive.
  • Kraftforedlende industri bør fortsette sitt tidligere prisregime. Vi må ikke glemme at billig kraft i årtider har vært grunnlaget for flere titusener arbeidsplasser og store eksportinntekter til landet. Og vi må ikke glemme kompetanseoppbyggingen i og som følge av denne type industri.
  • Ved elektrifisering som en følge av det «grønne skiftet» vil det nok dukke opp nye prisgrupper. Dette må det tas hensyn til.
  • Kraft som ikke forbrukes i Norge kan så selges på internasjonal kraftbørs.

Regjeringen har fått på plass en ordning som hjelper forbrukere i en vanskelig situasjon, selv om det klages (kanskje med rette) både på innretning og størrelse. Men – denne ordningen må være midlertidig og kan uansett ikke vokse inn i himmelen. Det må tas viktige avgjørelser for fremtidens nasjonale totale kraftpolitikk. Det har også kommet opp mange enkeltforslag om tiltak, som for eks. energiøkonomisering for boliger, investering i eldre vannkraftanlegg og solcellepanel. Men dette blir for smått, det tar for lang tid og det blir dyrt.

Jeg har også reagert på at nå er det kraft- og kabelselskapene som tar profitten, og så er det den norske stat (fellesskapet) som har betalt deler av dette gjennom støtte til forbrukerne for at disse skal klare å betale regningen for strømmen. Dette høres da ikke særlig fornuftig ut. Jeg har mange ganger spurt meg om avsosialiseringen har kommet for langt.

En del «sørnorske» bedrifter har tatt til orde for å flytte etableringer til Nord-Norge på grunn av strømprisene. Vi får ønske dem velkommen, men malurten blir at det skal ikke så mange kraftkrevende etableringer til før kraften blir dyr her også. Husk at alt er relativt.