Gå til sidens hovedinnhold

Vi trenger en forvaltning som balanserer ulike hensyn

Er prinsippet om forholdsmessighet under angrep?

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sosiale medier og en klikkorientert presse har så langt i pandemien skutt ned forsøk på forholdsmessige og balanserte vurderinger i vår største krise siden andre verdenskrig.

Resultatet er at forholdsmessighetsprinsippet er under angrep. Beskyttelse av helsevesenet har blitt det nye mantra som ser ut til å trumfe andre innspill. Andre hensyn vektes i liten grad. Sjømatnæringen har ikke vært den sterkest rammede næringen. Nettopp derfor kan det være greit at vår observasjon blir en del av debatten. Vi frykter at forholdsmessighetsprinsippet skal svekkes som et resultat av pandemien.

Før jul rykket Politiet, Barnevernet og flere fra ungdomspsykiatriene ut. De var sterkt bekymret for effektene av pandemihåndteringen. De pekte på at det med isolering i hjemmene har vært en sterk økning i antallet overgrep. Frykten for utviklingen i ungdoms psykiske helse var åpenbart stor. Mister vi en ungdom, har vi tapt mange leveår! Nå pågår diskusjonen om hvorvidt skjenkeforbudet er forholdsmessig. Er intensivkapasiteten så dårlig at den kan forsvare at arbeidsplasser varig tapes? Og når ungdom dropper ut av videregående fordi motivasjonen ved å ha hjemmeskole stuper, er vi nødt til å våkne.

Prinsippet om at vedtak skal vurderes ut fra om de er nødvendige og ikke minst forholdsmessige, er et svært viktig forvaltningsprinsipp. Det at det svekkes av en mer ensidig faglig vurdering, er ikke nytt. Vår opplevelse er at det de ulike forvaltningsorganer i økende grad har blitt erstattet av en søken etter “et null-risiko nivå" på det området jeg har et ansvar for. Sektor for sektor lider av en frykt hos ulike forvaltningsansvarlige for å gjøre feil. Det er lett for helsedirektør Bjørn Guldvog å kreve strenge nasjonale tiltak for å beskytte sitt felt. Men hva med alle andre hensyn som har blitt mer og mer tungtveiende de siste 22 månedene, men som har måttet vike hver gang.

Vi tror dette skyldes at de ulike forvaltningssektorer blindes av sitt eget faglige ståsted. Hver og en søker å minimere det de oppfatter som negative effekter innenfor sitt område. Frykten for å bli utpekt som skyldig for å ha feilet har økt, og forsterker en forvaltningsmessig monotenkning. Men null konsekvens er sjelden, om aldri mulig. I tillegg er det viktig å huske at desto nærmere null vi kommer på ett område, desto større blir konsekvensen på andre. Vi har opplever at forvaltingsorganer overser eller til og med aktivt forsøker å fraskrive seg ansvaret for å ivareta hensynet f.eks. til verdiskapning når de samtidig skal bidra til et ikke nærmere definert nivå av trygghet.

Resultatet blir mindre helhetlige vurderinger, og at det settes inn tiltak som gir sidekonsekvenser som er alvorlige og utilsiktede. I forkant av pandemien ble det avdekket store svakheter i NAV og Mattilsynet. Begge etater ble gransket av granskingskommisjoner nedsatt av Stortinget. Rapportene avdekket grove feilvurderinger. I stor grad basert på at nettopp forholdsmessighetsprinsippet fortløpende brytes.

En forvaltning som evner å balansere ulike hensyn, og en politisk ledelse som vurderer ulike faglige forhold opp mot hverandre må ikke skrotes! Den er avgjørende for at vi skal ha tillit til myndighetene. Direktøren i Folkehelseinstituttet har også påpekt det. Hun har tydelig sagt at hun frykter at dagens tiltak ikke er forholdsmessige, og at vi i for liten grad kjenner konsekvensene av tiltakene. Derfor bør den nedsatte pandemikommisjonen ha et vesentlig fokus på å gjenopprette forholdsmessighetsprinsippet. Det er for viktig til å ende på skrothaugen.



Kommentarer til denne saken