Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Du som fortalte meg om hvordan din siste bursdagsfeiring hadde vært. At du våknet opp til alt annet enn gave og sang på senga. Det var kaos i huset og sinte stemmer. Før du åpnet døren hørte du at mamma ble slått. Du ble redd og gikk ut i stuen for å gå imellom. Samtidig så begynte å se deg rundt, hvor kunne lillebror være. Du fylte 7 år. (Lise fra politiet)
Du som samlet alt mot du hadde og sa fra til læreren din om hva mamma gjør når hun blir sint. Om lugginga, skjellsordene, blåmerkene på armene. Når jeg møtte deg på barnehuset var du full av motstridende følelser: Håp om at ting skulle bli bra, skam over å ha avslørt familiens hemmeligheter, redsel for konsekvensene. Likevel stod du løpet ut og fortalte politiet alt. Loddet er kastet. (Are fra barnehuset)
Du som fortalte meg om hvor redd du var hver eneste kveld når du skulle legge deg i senga di for å sove. Du visste så uendelig godt hva som ville skje når pappa kom inn for å lese godnatthistorien. Du har beskrevet så modig om hva år med overgrep fra din far har ført med seg av utfordringer for deg. Helt inn i voksenlivet. Om følelsene dine av skam og opplevelse av ansvar. Den voksne deg vet så godt at ett barn ikke har ansvar for overgrep som barnet utsettes for. Det utsatte barnet tør ikke stole helt på det, enda. (Lene fra Smiso)
Du som fortalte meg at du mistet kontrollen og eksploderte. At du sa til gutten din at han var umulig, en drittunge som aldri hører etter. Når mammaen gikk imellom så lugget og slo du henne. Du så øynene på gutten din, du kunne se at han var redd. Du fortalte om hvor dårlig samvittighet du fikk og at det har vært sånn lenge. Du har begynt å gå i samtaler hos meg for å jobbe med deg selv. Du kjente på skammen, men du tålte å snakke om volden og hvordan den ødelegger familien din. Du har fått håp om at gutten din og mammaen hans en gang vil slippe å være redde når du blir sint. (Barbora fra Alternativ til Vold
Du som fortalte meg hvor redd du var, om skammen og hvor alene du følte deg. Du som var utsatt for krenkelser, kontroll og trusler fra en som stod deg nær. Du fortalte at fordi psykisk vold ikke bare handler om enkelthendelser, men serien av dem, tok det tid før du forstod at det var psykisk vold du var utsatt for. Grensene dine ble gradvis flyttet. Du merket at noe ikke stemte, følte deg sliten, selvtilliten ble dårligere og du fikk negative tanker. Du visste først ikke hvordan du skulle komme deg ut av det. Jeg er glad du søkte hjelp. Du fikk vite at du var ikke alene, og det ga deg håp om et trygt liv. Et liv uten vold! (Inger-Lise fra krisesenteret)
Du som begynte å gråte da vi skulle gjennomføre leseprøven. Sa du ikke ville, sa du var så trøtt, at alt sikkert kom til å bli feil. Da jeg spurt om du kanskje hadde gruet deg veldig til prøven, sa du nei, det er ikke det, det er bare så vanskelig å sove. Så fortalte du at det var mye bråk om natta, og at det var mamma og pappa og at du var urolig for lillesøster. Så gråt du mer og sa du ikke skulle ha sagt noe, og at jeg ikke måtte fortelle det til noen, og at du godt kunne ta den prøven likevel. Så snakket vi om at jeg ikke skulle gjør noe med dette uten at du også fikk bestemme. Bestemme hvem vi skulle snakke med og hvordan vi kunne gjøre det. Så gikk det ganske bra. Lenge etterpå fant vi ut at du kunne både lese og skrive helt fint. Takk for at du fortalte og stolte på meg. (Rolf Øistein fra PPT)
- - - - -
Disse historiene er fiktive. De er satt sammen av fortellinger fra forskjellige personer som vi møter hver dag i jobbene våre. De er fulle av ensomhet, smerte, skam, skyld, men også håp. Håp om at ting kanskje kan bli bedre.
Vi vet at det er mange som har det slik. I Tromsø er det ca 1 i hver klasse som utsettes for mishandling, flere andre utsettes for fysisk eller psykisk vold av sine nærmeste. Det er også flere som opplever vold mellom foreldre og ca en jente i hver klasse vil bli utsatt for seksuelle overgrep av en voksen i løpet av oppveksten.
Vi vet hvor vanskelig det kan være å dele med andre, det å snakke om vold og overgrep. Vi hører for eksempel fra barn at de skammer seg over at en nær person i familien har befølt dem, eller har forgrepet seg på dem på en annen måte. De forteller om redsel for å ødelegge familien dersom de sier ifra, eller de sier at de ikke visste at det de voksne gjorde ikke er lov. I gjennomsnitt går det mer enn 17 år fra et barn opplever et seksuelt overgrep til vedkommende forteller noen om dette.
27. januar 2022 samles vi fagfolk fra hele Nord-Norge for tiende gang i Tromsø til Januarkonferansen, den årlige konferansen om vold og overgrep i nærerelasjoner. Vi samles for å gjøre hjelpetilbudet og samarbeidet mellom oss enda bedre, og for å vise at vi står i dette sammen.
Vi tenker på deg.
Hilsen Lise, Inger-Lise, Rolf-Øistein, Are, Lene og Barbora.
- Kilder: NKVTS (Hafstad & Augusti, 2019), NOVA (Mossige & Stefansen, 2016)