På NRK sine nettsider den 9. november kan vi lese at Eva Lyngvær anklager Vadsø sykehjem for omsorgssvikt og likegyldighet på vegne av sin far på 85 år. Under et korttidsopphold på sykehjemmet har han pådratt seg lårhalsbrudd og fått koldbrann i den ene foten, som etter alt å dømme må amputeres.

Subjektivt ser jeg en økning i nyhetssaker der fortvilte pårørende anklager helsevesenets institusjoner og ansatte for alvorlig svikt i behandlingen av sine nærmeste. Flere slike saker vil det antakelig bli.

Jeg forstår at mange som leser om denne tragiske hendelsen vil rette sin harme mot Vadsø sykehjem, men hele eller deler av denne harmen burde kanskje vært rettet andre steder?

Etter min mening er det helsepolitikken som har vært ført de siste tiårene som har ansvaret for manglende eller feil behandling av syke og eldre. Politikerne har sviktet. Vi som har stemmerett og påvirkningskraft har også sviktet. Vi har ikke tatt inn over oss eller vist vilje til å forebygge og håndtere den demografiske utviklingen som populært kalles for eldrebølgen.

Det er ikke bare det at det blir flere eldre. De eldre lever også lenger takket være avanserte behandlinger. På denne måten får vi et stort antall eldre som i bunn er multisyke. Svært mange vil på et eller annet tidspunkt også få en demensdiagnose.

Politikken som har vært ført har i stor grad dreid seg om folk skal bo hjemme så lenge som mulig. Tanken har vært at syke og eldre skal følge en slags trapp der de gradvis forflytter seg til et høyere omsorgsnivå.

Politikerne har vedtatt bygging av kommunale ubemannede omsorgsboliger i stor stil for å legge til rette for at flest mulig eldre og syke skal kunne bo i eget hjem. Disse boligene er per i dag fylt opp av alt for mange som egentlig er i behov av institusjonsplass, enten kontinuerlig eller i form av kortere opphold.

Dette vitner om at politikerne har undervurdert hvor syke flere eldre faktisk er. Over det ganske land er det lange ventetider på å få sykehjemsplass. Det er også ofte kø for å få et korttidsopphold på institusjon.

Samtidig skal pasienter på sykehus ha færrest mulig liggedager der, ettersom sykehusene belønnes økonomisk for behandlingen som er bestilt. Pasienter som etter gjennomgått behandling fortsatt har behov for videre helsehjelp skal ut så fort som mulig. Enten blir de tildelt korttidsopphold på en kommunal institusjon eller skrevet ut til hjemmet, der hjemmesykepleien overtar ansvaret for videre behandling.

Sykehusene tjener altså ikke penger på pasienter som blir liggende etter endt behandling som er bestilt. Sykehusene skal ha færrest mulig senger, da disse sengene er ønsket plassert i kommunene, der dekningen av helsepersonell naturligvis er lavere enn på et sykehus der det alltid er leger og andre spesialister i nærheten.

For samfunnet som helhet spiller det egentlig ingen økonomisk rolle om en pasient som etter endt behandling for en kort periode får en seng på et sykehus eller et sykehjem. Der de kan få medisiner, mat og eventuelt stell. Kort sagt oppfølging og observasjon der kompetent helsepersonell, medisiner og medisinsk utstyr ikke er langt unna om det skulle oppstå komplikasjoner.

Når de fleste skal sendes fra sykehuset så fort det lar seg gjøre kombinert med at eldre og syke skal bo hjemme så lenge som mulig, blir det i sum nokså mange multisyke eldre i risikosonen for alvorlig helsesvikt som ender opp med kommunale tjenester.

Siden vi mangler kommunale institusjonsplasser og nasjonalt ligger kraftig på minussiden når det gjelder antallet helsearbeidere, vil det oppstå situasjoner der syke mennesker får for lite hjelp. Helseskadelige situasjoner oppstår og med dette øker den menneskelige lidelsen og risiko for død under svært uheldige omstendigheter.

Helsevesenets to store hemsko er etter min mening:

  • Foretaksmodellen for sykehus med sine effektiviseringskrav
  • Samhandlingsreformen som etter ti år fremdeles ikke fungerer som tiltenkt

I tillegg mangler vi altså et stort antall helsearbeidere. Svært mange i helsevesenet jobber også med andre oppgaver som ikke har noe med utdanningen å gjøre. På tampen av 2022 har vi enda, tross milliardbeløp, heller ikke klart å gi helsevesenet brukbare dokumentasjonssystem som kommuniserer godt nok med hverandre slik at avgjørende helseinformasjon kommer dit den skal i tide. Svært mye tid brukes på å få tak i denne informasjonen på alternative måter, noe som utgjør en betydelig kilde til feilinformasjon. I verste fall kan dette få fatale følger.

Les også

Nå er tida for den inspirerende lederen i nord å tre fram

Tilbake til politikernes ønske om at eldre og syke skal bo hjemme så langt det går. For mange vil dette være et riktig og godt valg, men ikke for alle. Spesielt ikke for de som er rammet av demens.

Mennesker som lider av demens bør som hovedregel ikke bo hjemme så lenge som mulig. De bør heller ikke sendes til sykehus for behandling uten at det er ekstra personell som følger med disse sårbare menneskene.

Når en person utvikler demens bør det foreligge en plan for en gradvis tilnærming til institusjonsplass, av den enkle grunn at de trenger å bli vant til omgivelser som vil omgi dem i nær fremtid. Når et menneske med langtkommet demens brått ender opp på institusjon – i en fremmed verden de av naturlige årsaker forstår lite av, vil det oppstå risikosituasjoner. Mange kan ikke etterlates uten oppsyn i det hele tatt. Før man vet ordet av det har personen reist seg opp for å gå og faller som et resultat av manglende balanse, dårlig evne til å lese omgivelsene eller manglende innsikt i egen helsesituasjon – bare for å nevne noen risikofaktorer.

Den overhengende risikoen utgjør ikke bare fare for pasienten selv og bekymringer fra pårørende. Dette sliter også ut helsepersonell. Gang på gang oppstår det farlige situasjoner som følge av feilplassering, for sen plassering av den syke eller manglende bemanning.

Folk flest søker av normalpsykologiske årsaker å finne konkrete syndebukker når det skjer noe alvorlig med sine nærmeste. Helsepersonell blir anklaget. Ledelsen blir anklaget. Men det er ikke ledelsen som setter de økonomiske rammene for drift av institusjonen eller som kan bestemme hvor den og den pasienten best bør plasseres.

Vi som jobber i helsevesenet ser de strukturelle problemene som er et resultat av en feilslått helsepolitikk. Vi kjenner på det personlige ansvaret og den hjerteskjærende fortvilelsen når en pasient faller og skader seg og som i dette tilfellet antakelig må amputere en fot.

Denne mannen kan aldri stå på sine egne ben igjen. Hvis han overlever operasjonen, vil prognosen for en vellykket rehabilitering være dårlig. Mest sannsynlig blir han etterhvert sengeliggende på institusjon, i omgivelser han ikke forstår seg på. Kanskje må han være under kontinuerlig oppsyn av et menneske han ikke kjenner. Kanskje må han sperres inne i sengen ved hjelp av sengehester fordi han ikke kan reise seg opp fra sengen uten fare for ytterligere skade. Kanskje må han medisineres for å roes ned slik at han ikke kommer seg ut av sengen og slår seg fordervet.

Men sengen er ikke god å være i over tid. Med langvarig sengeopphold for en gammel og skrøpelig kropp, vil livet tape kvalitet på alle områder. Pårørende blir sittende i fortvilelse over det som har skjedd. Helsearbeidere som gjør så godt de kan skal ta vare på pasienten, de pårørende og seg selv.

Det sies at vi lever i verdens beste land med verdens beste helsetjenester. Kanskje er dette sant, men vi kan ikke relativisere oss vekk fra problemene som er nå og som sannsynligvis vil øke i omfang.

De fleste av oss som jobber i helsevesenet yter langt utover hva som normalt bør forventes av en alminnelig arbeidstaker. Med vitende og vilje bryter vi arbeidsmiljøloven (som allerede er innskrenket for vår del), dag etter dag for å berge andres liv og helse. Vi oppdaterer oss faglig så godt vi kan. Ofte gratis, utenom arbeidstid. Vi søker samarbeid med hverandre og forsøker å spille hverandre gode. Etter min erfaring er det flere klemmer og støttende ord til hverandre enn krangling og profesjonskamper.

Vi gjør så godt vi kan, men vi er mennesker vi også. Alt for mange slutter i helsesektoren fordi den personlige prisen blir for høy. Dette gjelder ikke bare oss som jobber på gulvet, men også for lederne – som står i en kontinuerlig skvis mellom kravene fra de mange ansatte de har ansvaret for og økonomisk press ovenfra.

Politikerne, nasjonalt som lokalt, må komme på banen og ta styringen. Vi trenger ikke flere utredninger eller uhensiktsmessige omstruktureringer. Vi trenger de institusjonene vi har og de gode fagmiljøene som er. Vi trenger sengeplasser på sykehus. Vi trenger flere institusjonsplasser. Vi trenger flere helsearbeidere, både i spesialisthelsetjenesten og i primærhelsetjenesten.

Hvis politikerne og samfunnet ikke prioriterer bedre når det gjelder syke mennesker og ivaretakelsen av helsepersonell, må vi være klar over konsekvensene: Et helsevesen med en annerledes og kanskje lavere standard, noe som vil påvirke oss alle.