På flere områder, kanskje særlig innen lagidrett har «slaktespråket», med ord som slakte, knuse og senke fått såpass plass at det har tatt bolig også i hverdagsspråket generelt. Og da særlig i aviser – og hos de unge.

Fotballkamper ser ut til å være utsatt; der slaktes, knuses, moses og senkes over alle støvelskaft, både før, under og etter kampen, og da kan også dommere og linjemenn gå med i dragsuget.

Brølene fra sidelinja og på tribunene kan skremme det meste, og det spørs om ikke medias dramatiske ordbruk («slaktespråk») i idretten fyrer opp under holdninger vi gjerne skulle vært foruten.

Men det er ikke bare innen idretten det har blitt sånn. «Slakting», hat og hets mot politikere ser ut til å gå på kontinuerlig rundgang, mens byråkratene havner på den berømte benken bare i perioder. Derimot ser det ut som spekulantene for eks. innen boligbygging og omsetning er bortimot fritatt. Vi får glede oss over det.

Ordet hat har fått en sentral plass i språket vårt. Det holder ikke lenger med å si at vi ikke liker postei, vi må hate postei, dypt og inderlig. Den tid er forbi da det holdt med å si at vi ikke liker det vi ikke liker, vi må hate det.

Så vi hater i hytt og pine: Vi hater personer, tv-program, skole, organisasjoner, demokratiet, lærere og politiske partier. Og ellers det meste som omgir oss eller som vi omgir oss med. Det vi ikke liker, det hater vi.

Så «jeg hater» er trulig et av vår tids mest brukte uttrykk – og store aktivitet. I vårt stadig mer polariserte samfunn ser det ut som om skillet går mellom de som hater og de som hates. Og at de som hater er heiagjengen til ingen ting!

Statistikker forteller at denne hat-aktiviteten er økende i samfunnet. Sjølve drivkraften i denne virksomheten er ofte en «ideologi» som vi kjenner fra før og som ikke er særlig trivelig. I disse dager er det 82 år siden starten på 5 år under denne «ideologien» her i landet, hvor Hønefoss-området ble en av slagmarkene.

Hat basert på konspirasjoner og annen løgn avvikler seriøsiteten i samfunnet, (arven etter Trump) og er derfor et av vår tids største demokratiske problem, for når sannhetene smuldres opp og alt flyter, blir det umulig å gjennomføre trygge valg. I tillegg kommer de usynlige cyber-baserte påvirkningsmuligheter mellom krefter som vil bryte ned demokratiene.

Vi har konspirasjonsfabrikker også her i landet, og det er til å undres over at denne virksomheten, som forer opp under hat og hets, ikke får større oppmerksomhet i seriøse media.

På sterkere vis enn noe annet europeisk land, har vi her i landet sett at når hat-tanker får virke over tid, kan vegen til handling være kort.

Det er derfor ikke likegyldig hvilke ord og utrykk vi omgir oss med, og det gjelder særlig media, sjøl om det handler om noe så trivielt som en fotballkamp. Ordene vi bruker forteller en del om hvilke holdninger vi bærer. Vi er – og vi blir - som vi prater.

Kanskje røper disse «slakte og knuse»-utrykkene et behov for dramatikk, men når nesten alt påføres et dramatisk og gravalvorlig kledebon så «mister saltet sin kraft», som det heter. Eller da kommer karvet om mer salt!

En kan spørre om vi lever i overskriftenes tid, i vulgaritetens og bråkets tid? Hvor er vi på veg når underholdning, meninger og budskap må «skrikes» ut – eller uttrykkes med hat i røsten?

Hvis bråk/ leven avler råskap, er det kanskje en sammenheng mellom det harde og vulgære «slakte- språket», hverdagenes hat-uttrykk, lydnivået i pop-underholdningen og volden i samfunnet?

I så fall har vi her et betydelig samfunnsproblem.