Gå til sidens hovedinnhold

Vi skal fortsatt gjøre HLR ved hjertestans. Også hos barn.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Stortingskandidat Truls Olufsen-Mehus (KrF) reiser svært viktige problemstillinger rundt gjenoppliving ved hjertestans og fare for koronavirus-smitte i et debattinnlegg i Nordnorsk Debatt 2. mars. Helt siden pandemien startet har det vært en debatt i nasjonale og internasjonale fagmiljøer om hvordan hjertestans hos personer med mistenkt koronavirus smitte skal håndteres, for å redusere risiko for smitte hos livredder og videre utilsiktet smittespredning. Helsedirektoratet har kommet med en anbefaling for dette som kritiseres i debattinnlegget.

Ved hjertestans hos barn er det enighet om at munn-til-munn bør gjøres ved første anledning, og at smitterisiko for livredder ikke bør vektlegges. Dette fordi hjertestans hos barn som regel oppstår på grunn av for lite oksygen i kroppen, og det beste tiltaket da er å blåse luft i barnet slik at oksygentilbudet til kroppen øker. Vi har derfor skrevet i anbefalingen at man ved hjertestans hos barn bør gjøre HLR med brystkompresjoner og ventilasjoner.

Hjertestans hos voksne kan derimot oppstå av ulike årsaker, og vanligvis skyldes det akutt hjertesykdom. Hjertet stopper før oksygeninnholdet i kroppen er kritisk lavt og gode brystkompresjoner bidrar til å sirkulere blod som inneholder nok oksygen. Innblåsninger er derfor ikke en kritisk del av hjerte-lunge-redning hos de fleste voksne. Det er bred enighet i fagmiljøet om at det hos voksne med hjertestans er bedre å gi gode brystkompresjoner enn å ikke gjøre noe. Hos voksne vil gode brystkompresjoner redde liv. Ett viktig unntak er for eksempel drukning hvor munn-til-munn har svært høy nytteverdi fordi årsaken til hjertestans er kvelning og et lavt oksygennivå gjør at hjertet ikke kan slå lenger.

Håndtering av smitterisiko for helsepersonell som deltar i gjenoppliving følger de samme prinsippene som ved all annen livreddende innsats. På grunn av yrkesutøvelsen vil helsepersonell i større grad enn lekfolk bli eksponert for mulig koronavirus smitte og ha større potensial for å spre viruset videre til sårbare personer. Helsepersonell skal derfor ha på seg smittevernutstyr før de går inn i en gjenopplivingssituasjon, enten det er inne på sykehus eller utenfor sykehus.

Lekfolk som deltar i en enkelt gjenoppliving har mindre risiko for å bli smittet, og potensialet for videre smittespredning er mindre. Det er derfor ikke, slik kronikkforfatteren gir inntrykk av, endret på HLR-anbefalingene for lekfolk for å øke smittevern, men derimot anbefalt at man skal gjøre HLR som før pandemien – og altså i henhold til egen opplæring og veiledning fra 113.

Hjertestans er en svært dramatisk hendelse for de som er involvert. Den er forbundet med mye usikkerhet og mangel på informasjon. Viktige beslutninger må tas i løpet av kort tid, og livreddende innsats iverksettes av personer som kanskje aldri har gitt livreddende førstehjelp før. I to av tre hendelser skjer dette i hjemmet, med personer man lever sammen med.

I Norge utfører folk HLR. I 2019 fikk hele 85 % av alle hjertestanspasienter HLR før ambulansen ankom, det høyeste tallet som er registrert i noe land. Foreløpige tall viser at tendensen holder seg også i koronaåret 2020.

Anbefalingen er derfor: Ring 113, og gjør HLR som før, både hos voksne og barn. Hvis du er usikker vil du få hjelp av 113.

På vegne av Helsedirektoratet, Fagrådet i Sammen redder vi liv, Norsk Førstehjelpsråd, Norsk Resuscitasjonsråd, Norsk hjertestansregister, Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Universitetet i Stavanger:

Conrad Bjørshol, fagrådsleder Sammen redder vi liv, Helsedirektoratet
Trond Nordseth, leder Norsk Resuscitasjonsråd
Thomas Berg Green, daglig leder Norsk Førstehjelpsråd
Asgeir Kvam, medisinsk leder Norsk Førstehjelpsråd
Live Kummen, fagrådsmedlem Norsk Førstehjelpsråd
Jo Kramer-Johansen, medisinsk leder Norsk hjertestansregister
Stephen J M Sollid, sjeflege Stiftelsen Norsk Luftambulanse og professor i prehospital akuttmedisin ved Universitetet i Stavanger

Kommentarer til denne saken