Nok en gang har over 30.000 personer fra regjeringer, selskaper, institusjoner og det sivile samfunn vært samlet for å håndtere vår tids største utfordring.

På konferanseområdet opplever man et fantastisk fellesskap, omgitt av brorparten av klodens nasjoner, kulturer og etnisiteter — alle med dyp respekt og gehør for hverandre. Dette gir i seg selv håp for fremtiden.

Men, når Conference of the Parties (COP) har kommet til 27. runde og utslippene likevel har økt ufortrødent siden første møte i 1992—så gir dette ikke håp for fremtiden.

Vi tvinges til å ta et skritt tilbake og spørre oss hvorfor konferansen rent faktisk ikke treffer det målet den sikter på:

På tross av store ord og enda større (ikke-forpliktende) avtaler har vi ikke lyktes med å redusere utslippene. Hvordan kan dette ha seg? Under den industrielle revolusjon ble kapitalismens selvforsterkende vekst lenket til fossil energi, etterfulgt av en global akselerasjon i vareproduksjon vi fremdeles ikke har sett slutten på. Slik sett har global oppvarming, overforbruk av natur og økonomisk veksttvang felles røtter.

På COP 27 var løsningene orientert mot karbonfangst med hovedfokus på CCS: Fange CO2 og pumpe den ned i tomme oljebrønner for lagring. Vi må bare oppskalere, implementere og akselerere teknologien. Står problem og løsning i rett forhold her?

Øverst på agendaen under COP27 sto «tap og skade». Landene i det globale Sør krevde at det globale Nord skal kompensere for massiv klimaskade og ditto tap av artsmangfold, en slags konkretisering av slagordet fra COP15 i Marrakech: «Dere ødela klimaet, det er deres oppgave å fikse det!» Sør viser her til et etisk prinsipp om kapasitet: land som Norge innehar verdens største velferdsfond, takket være inntekter fra olje og gass. Dette gir en forpliktelse til å kompensere Sør. Derfor må vi produsere mer, hente ut mer ressurser og generere mer energi fort nok til å både kompensere for de nevnte klimaskadene og fortsette å øke egen velstand.

Kravet om kompensasjon er i seg selv mer enn rettmessig. Galskapen er å forsøke og løse problemet med verktøyet som skapte det—men forvente et annet resultat. Er det virkelig en løsning at alle bare vokser seg til norsk eller amerikansk nivå av forbruk og forurensing—og så er verden bærekraftig? Uansett hvor fint det er med felles vekst, tåler atmosfæren rent faktisk ikke mer utslipp. Om de fattigste landene skal kompenseres uten å forverre grunnproblemet, må rike land tvinge sin kurve nedover på den økonomiske vekstgrafen like mye som de andre skal gå oppover. Bare slik kan fattige land komme til et anstendig nivå av menneskelig velvære og sikkerhet uten å eskalere grunnproblemet ytterligere.

Så hvorfor tror vi likevel hardnakket på å betale oss ut av det økologiske uføret? Kanskje det ikke stemmer at utslippene bare har gått oppover og aldri gått nedover? La oss se om saken ser annerledes ut på en graf med høyere oppløsning:


Her fremtrer en helt klar korrelasjon: Negativ økonomisk vekst gir utslippsreduksjon! Vi har altså et funksjonelt verktøy mot klimaendringene. Men jubelen står dessverre sjeldent i taket når dette faktum påvises, tvert imot: dersom man skulle våge å foreslå nedvekst som en ikke-teknologisk måte å nå miljømål på, så møter man øyeblikkelig et skuddsikkert glasstak: «Det er ikke realistisk». «Man kan ikke bare slutte å vokse». «Du forstår ikke Økonomien». Dogmatiske argumenter som kategorisk fornekter den eneste løsningen vi rent faktisk har sett fungere. Men, vi sier faktisk ikke at verden må stoppe å vokse. Vi sier bare at det ikke er bærekraftig.

Vi kan fremdeles velge vekst og velstand! Men da velger vi bort bærekraften. Vi må ta inn over oss at vi ikke kan få begge deler samtidig — slik man kunne håpe og tro med Brundtland-rapporten i 1987. Fordi, selv om nedvekst ikke er like forførende attraktivt som skinnende iPhone og ny laptop hvert år, er det langt mer realistisk enn det helt umulige alternativet vi sikter oss inn mot nå: å forbruke 3-6 jordkloder pr. år.

COP er en voksen konferanse nå. Tiden er kommet for å legge fra seg ønsketenkning og naiv teknologioptimisme og ta ansvar. Vi må bruke de verktøyene som fungerer—selv om det gjør vondt. Og transisjonen bort fra fossil økonomi er like nødvendig som transisjonen bort fra fossil energi.

Vi må våkne fra den fossile drømmen om uendelig vekst. Og hvis nedvekst oppfattes som umulig, må vi gjøre det mulig. Vi må forske like seriøst på nedvekst som vi gjør på høyteknologiske, vekst-drevne løsninger som vindturbiner og CCS-systemer (karbonfangst og -lagring). Kort sagt: Vi må begynne å snakke om nedvekst.