I en leder fredag 29. oktober, etter en vellykket kampanje for å få Tromsø kommune til å si opp de fryste vennskapsavtalene med tre byer på Kola, kommer Nordlys-redaksjonen med en illevarslende framtidsvisjon

«Det Barentssamarbeidet som foranlediget møtet i oktober 2021 er ikke bare lagt på is. Det er dødt for all overskuelig fremtid.... Det er lenge til vi får se en norsk topp-politiker legge blomster ned på sovjetiske minnesmerker. Om noensinne.»

Les også

Ett år siden Lavrov besøkte Tromsø

Det er vanskelig å vite hva Nordlys-redaksjonen legger i «overskuelig framtid» og «noensinne, men sammenholdt med andre utsagn den siste tiden er det åpenbart at Nordlys ser for seg en varig verdensorden med minimalt samkvem og kontakt mellom øst og vest i Europa. Det betyr en tilbakevending til jernteppet og den kalde krigen. Forskjellen er at mens det under den kalde krigen var Sovjet som stengte grenser for å beskytte seg mot vestlig påvirkning og hindre emigrasjon, så er det i dag Vesten som som gjør det samme for å beskytte seg mot russisk propaganda og etterretning, og hindre immigrasjon.

Er vi i vårt reaksjonsmønster i ferd med å bli et speilbilde av den kalde krigens Sovjet?


Vi som har levd en stund opplevde den kalde krigen på kropp og sinn gjennom hele barndommen, ungdommen og som unge og middeladrende voksne. Fra jeg var ti til jeg var førti år gammel var livet preget av den overhengende faren for full kjernefysisk krig.

Høsten 1960, ti år gammel, flyttet jeg fra Oslo til Bodø. Tidligere samme år hadde et amerikansk U2 spionfly blitt skutt ned over sovjetisk territorium. Det skapte en internasjonal krise der Bodø kom i fokus fordi det viste seg at to amerikanske Herkules-fly som assisterte U2-flyet hadde operert med Bodø flystasjon som base. Asbjørn Jaklin beskriver det slik i Nordlys under tittelen «Da Khrustjov ville bombe Bodø»

«Khrusjtsjov konkretiserte trusselen fra Det øverste Sovjet: Hvis disse flygingene fortsetter og det blir gjort bruk av flyplasser i Norge til dette formålet, blir vi nødt til å innstille våre raketter på disse basene.»

Dette var byen jeg skulle vokse opp i. De første årene var de mest intense og angstfylte. I oktober 1961 sprengte Sovjet en bombe på 50 megatonn, den største noensinne, på Novaja Semlja, 90 mil fra Vardø og 160 mil fra Bodø. Eksplosjonen fra dette monstret var synlig fra det norske fastlandet og frykten for det radioaktive nedfallet i Nord-Norge var noe vi alle følte på.

I slutten av oktober 1962 satt vi klistret til radioen og ventet på utbruddet av 3. verdenskrig mens Cuba-krisen utviklet seg time for time. En krig, der Bodø var utpekt som prioritert bombemål av Khrustsjov selv. Vi var ikke veldig høye i hatten!

Opplevelsen av å ha stått på randen av kjernefysisk krig ble en vekker både i øst og vest. Det første til at den kalde krigen gikk inn i en roligere fase med større tilnærming mellom supermaktene. Den aksepterte kjernefysiske strategien på begge sider ble doktrinen om gjensidig garantert ødeleggelse, men denne strategien ble på 1980-tallet utfordret av Ronald Reagans «stjernekrigsprogram».

Målet for dette programmet å utvikle et rombasert forsvarssystem mot innkommende ballistiske raketter. Som fysiker følte jeg et ansvar for å delta aktivt i den offentlige debatten mot utviklingen av disse våpnene. Grunnen til min motstand er enkel; hvis én eller begge parter frykter at motparten utvikler en evne til å beskytte seg mot et førsteslagsangrep, så vil det kunne oppfattes som rasjonelt å slå til før det er for seint. I stedet for å stabilisere situasjonen, fører derfor slike forsvarssystemer til mindre stabilitet.

Alle som har et minimum av kjennskap til stemningene både i toppskiktet og i folket i USSR under den kalde krigen vet at det var en utbredt frykt for et førsteslag fra USA og NATO. Denne frykten var like stor som vår frykt for et førsteslag fra Øst. Forutsetningen for at stjernekrigsprogrammet skulle redusere sjansen for atomkrig har derfor aldri vært til stede.

Det er derfor aktuelt å undersøke nærmere om denne forutsetninger noe mer gyldig i dagens konfrontasjon med Russland. Spørsmålet er da ikke om russerne har reell grunn til å frykte aggresjon fra Vesten, men om de de facto gjør det. Jeg mener opplagt ja. Russland frykter Vesten fordi landet er så utrolig svekket etter Sovjetunionens fall og tidligere Sovjet-republikkers og vasallstaters tilnærming til Vesten.

Vi kan ikke tillate oss å se bort fra det voldsomme fallet fra den militære og økonomiske supermakten Sovjetsamveldet til et Russland med tap av 40% av befolkningen, 23% av landarealet, en reduksjon på 40% i BNP mellom 1990 og 1999, og en reduksjon på nærmere 95% i militærbudsjettet. Dette fallet har blitt utnyttet av NATO og Vesten til å ekspandere østover, både økonomisk og militært.

Jeg vil ikke rette noen moralsk pekefinger mot denne ekspansjonen. Den var en lovmessig følge av det maktvakuumet som oppsto, men reaksjonen på den i Russland var like lovmessig. Vi må forholde oss nasjonalistiske strømninger på den nasjonale ydmykelsen som en naturlig respons i et folk som er tapere i en krig, slik vi så det i mellomkrigstidens Tyskland. Det litt spesielle i Sovjet er at det landet tapte ikke var en militær krig mot en ytre fiende, men en krig mot sitt eget dysfunksjonelle system og mot den voksende økonomiske globalismen. Slike nasjonalistiske strømninger har vi også i USA, og til og med i Norge, når noe ikke går helt på skinner og man er på jakt etter en ytre fiende som syndebukk.

VI må altså akseptere at mange vanlige russere oppfatter Vesten som ekspansjonistisk og imperialistisk, selv om det ikke samsvarer med vår selvoppfatning. Det gjør ikke russere generelt til mye verre mennesker enn oss. Den aksepten betyr selvsagt ikke at vi godtar folkerettslige angrep på suverene stater og at vi ikke skal fordømme og rettsforfølge krigsforbrytere.

Når den russiske ydmykelsen leder til militær aggresjon og hybrid krig mot oss, skal vi selvsagt kjempe imot med alle lovlige midler, men vi vil lykkes dårligere i den kampen hvis vi ikke tillater oss å snakke om de bakenforliggende årsakene til konflikten og at også de på den andre siden føler en rasjonell frykt. Vi må forstå at de ikke er så forskjellige fra oss som Nordlys-redaksjonen gjerne vil ha det til.

Det er med den erkjennelsen i bakhodet at det ikke framstår som særlig rasjonelt å bryte alle menneskelige og institusjonelle kontakter. Disse kanalene er ekstremt viktige for å unngå unødig opptrapping av konflikten, og ikke minst for å bygge opp et nytt Europa når denne krigen er over. Historien har vist at en slik gjenetablering av samkvem kan skje utrolig raskt etter en fredsslutning på vilkår som er akseptable for alle parter.

Det er på tide å begynne å snakke om hvordan denne krigen skal avsluttes, ikke bare om hvordan den skal trappes opp.