NRK har laget en podcastserie om samenes historie basert på boka Samens historie fra 1751 til 2010 redigert av historikerne Astrid Andresen, Bjørg Evjen og Teemu Ryymin (2021). Boka har mange medforfattere, stort sett faghistorikere, mange med sin faglige bakgrunn fra UiT Norges arktiske universitet.

Flere av forfatterne i boka er også sentrale i podcastserien til NRK, blant andre historiker og medlem i Sannhets- og forsoningskommisjonen Ketil Zachariassen (UiT), historiker Teemu Ryymin (UiB), arkeolog Bjørnar Olsen (UiT), historiker og medlem av Samerettsutvalget Steinar Pedersen, professor emerita i historie Bjørg Evjen (UiT), historiker Astrid Andresen (UiT) og historiker og seniorrådgiver for høyere utdanning og forskning ved Sametinget Katri Somby. I tillegg er professor emeritus og medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen Einar Niemi (UiT) gjest i to episoder (episdode 2 og 5). Alle høyt kompetente fagpersoner med samisk historie som et av sine spesialområder.

Likevel har utvalget gjester i programserien falt noen viktige stemmer i den samiske akademiske diskursen tungt for brystet, særlig inkluderingen av Zachariassen og Niemi. Ikke fordi disse to gjestene mangler relevant faglig bakgrunn eller fordi de oppfattes å har feil faglig tilnærming til samenes historie. Nei, argumentet er at de to ikke har den rette etniske bakgrunnen – kritikerne oppfatter dem ikke som samer og mener derfor at de ikke burde vært inkludert i podcastserien.

Argumentet er at som ikke-samer kan ikke disse forskerne snakke med troverdighet om samisk historie da de snakker fra et privilegert, vestlig og hvit utenfraperspektiv. Faglige kvalifikasjoner og argumenter, som vanligvis gjøres gjeldende i forskningens verden, skal i følge kritikerne underodnes forskerens opphav, særlig når forskningsfeltet er samisk historie. Denne tilnærmingen til kunnskap og forskning – der forskerens og formidlerens personlige etniske og kulturelle opphav og tilhørighet skal avgjøre deres relevans - er svært problematisk.

La oss slå fast først som sist at en hver forsker har en posisjon hen ser samfunnet og historien fra, det være seg utfra for eksempel klasse, geografi, kjønn, kultur, religion eller etnisitet. Dette er posisjoner som påvirker hvordan forskeren forstår samfunnet og historien: hva forskeren er interessert i, hvordan forskeren tilnærmer seg forskningsfeltet og hvilke teorier og metoder forskeren interesserer seg for. Det er forskningsetisk viktig å være åpen om disse posisjonene og i mange sammenhenger er det relevant å drøfte hvorvidt slike posisjoner påvirker forskningsresultatene. Det er likevel valg av forskningsspørsmål, bruker og tolkningen av empiri, teorivalg og metodebruk som avgjør forskningsresultatenes gyldighet og relevans. I alle fall har det fram til nå vært grunnleggende og rådende prinsipper innenfor vitenskapsteori og historieforskning.

Ánde Somby, førsteamanuensis ved det juridiske fakultet ved UiT Norges arktiske universitet, ser ut til å ville redusere disse grunnleggende kvalitetskravene og heller vektlegge forskerens posisjon, mer spesifikt forskerens etniske posisjon, som viktigste gyldighets- og relevanskrav. Sombys spesialområde er urfolksrett og rettsteori. Somby er også kjent som musiker og samfunnsdebatant. Somby har i flere innlegg på sosiale medier stått i spissen for ønsket om å kanselere Zachariassen og Niemi fra framstillingen av samisk historie. I Facebook-gruppa Indigenous people are joining forces, en gruppe med 28.600 medlemmer, skriver Somby at NRK stjeler samenes perspektiv på samens historie og at “[t]he researchers most of them Norwegians have to be been accused of whitewashing the history and making the Sami people objects of research instead of participants.” Somby knytter denne hvitvaskingen av samens historie til NRKs egen historie som “partly born from state-sponsored racism against Norway's indigenous population.” Altså fortsetter NRK, i ledtog med norske forskere, sitt hvitvaskingsprosjekt i denne podcasten i forlengelsen av fornoskningspolitikken.

I et offentlig tilgjengelig innlegg på sin egen Facebook-vegg skriver Somby om samme sak: «Skal man le eller gråte når man hører Einar Niemi fabulere over hvor lett og med hvor stor glede samene betalte skatt til flere riker i gammel tid. Fikk de så gode banehagetilbud, god helsetjeneste og gode kulturtilbud ettersom de med så stor glede betalte sin skatt? Kanskje Danmark Norge hadde barnehagetilbudet? Sverige hadde kanskje helsetilbudet og Russland kulturtilbudet. Det var kanskje derfor det var lurt å betale skatt til tre riker?» I kommentarfeltet til dette innlegget følges Sombys utfall mot Niemi opp med beskyldninger om at Niemi er medlem i organisasjonen Etnisk og demokratisk likeverd (EDL) og/eller er en EDL trykker til sitt bryst. Førsteamanuensis i samisk litteratur ved UiT Norges arktiske universitet Lill Tove Fredriksen, hevder i samme tråd at «Einar Niemi støtter EDL».

Problemet med Niemi er altså hans posisjon som «norsk» og, i følge en kommentar av Somby i samme facebook-tråd, synes «Nordmennenes uvitenhet […] å være nokså kompakt. Uvitenheten kommer dessuten i forskjellige utgaver. En type uvitenhet er vennlig, åpen og søkende. En annen type er aggressiv, skråsikker og lukket. Jeg er redd at det er den sistnevnte typen som kommer til syne i denne lille skandalen av en podcastserie.» Niemi er altså aggressiv, skråsikker og lukket i sin tilnærming til samenes historie. Og den underliggende fortellingen er at Niemi, til tross for en svært omfangsrik og meritert publisering om samisk historie og urfolkshistorie, ikke kjenner samenes «egentlige» historie fordi han står utenfor denne historien da han ikke, i følge Somby med flere, er same selv.

Denne forståelsen av at forskning på samisk historie bør eies og drives av de med den rette etniske bakgrunnen, og at andre forskeres bidrag i utgangspunktet bør underkjennes på grunnlag av sin ikke-samiske etniske bakgrunn, springer ut av og er en pervertering av, flere akademisk-teoretiske strømninger: Forståelsen må blant annet ses i sammenheng med teoretiske retninger som hvithetsstudier, dekoloniseringsteorier, postkoloniale teorier og interseksjonalitet og begreper som hvit skjørhet og hvite privilegier. Retninger med sitt utspring i amerikansk akademina. En sekkebetegnelse for de retningene som gjør seg gjeldende i deler av diskursen om samisk historie kan være urfolksforskning og urfolksmetodikk. Dette er retninger med utspringer fra blant andre postkoloniale teorier om at verden har blitt forstått gjennom vestlige priviligerte hvite øyne og at disse vestlige perspektiviene må snus på hodet og ses innenfra - fra perspektivet til «de andre». «De andre» - ikke-hvite både utenfor og i vesten – har blitt behandlet som objekter i forskningen, ikke som handlende subjekter. Samene er i denne sammenhengen ikke-vestlige og ikke-hvite.

Urfolksmetodikken vil snu om på dette slik at verden kan skues fra urfolks perspektiv. Perspektiver som vil få fram nye forskningsspørsmål og nye vinklinger på historien. Framveksten av disse perspektivene må ses i sammenheng med den bredere historiske debatten om forholdene mellom priviligerte og upriviligerte, svarte og hvite, vestlige og «de andre», debatter som gjør seg stadig sterkere gjeldene. Postkoloniale urfolksperspektiver har blitt mainstream i mange akademiske og aktivistiske miljøer de siste årene, og en vranglesing av disse har også ført til krav om utestengelse og kansellering av meningsmotstandere på bakgrunn av deres opphav, og ikke på grunn av deres argumenter. Denne kanselleringskulturen har vokst fram i kjølvannet av de harde rasebaserte konfliktene i USA og etter hvert deler av Europa, symbolisert med for eksempel statue-riving og fjerning av (Linné-)benker.

Å kunne ta «de andres» perspektiv er svært viktig. Å kunne ta urfolks perspektiv er viktig – faktisk så viktig at det er blitt integert i skolens nye læreplaner (LK20) for alle elever fra 1. klasse til de er ferdige med videregående skole. Elevene skal øves i å kunne ta «de andres» perspktiv i sitt møte med historie, kultur og samfunn. Perspektivforskyvingen har gitt nye innganger til blant annet samisk historie og det har gitt nye diskurser innen feltet. Den har bidratt til å utvide forskningshorisonter og samfunnhorisonter. Problemet er imidlertid en etter hvert utbredt missbruk av de samme teoriene og metodene, missbruk som har gitt noen bekymringsverdige og absurde utslag i form av dogmatisme og renhetskrav som bidrar til å lukke viktige faglige diskurser, en utviklig som også har nådd Skandinavia - noe saken om NRKs podcastserie kan tjene som eksmepel på.

Den svenske historieprofessoren Jonny Hjelm ved Umeå Universitet reiste våren 2021 debatten om de problematiske sidene ved dekoloniseringen av Sápmi och vetenskapen i et essay i det svenske tidsskriftet Respons. Her stiller Hjelm seg kritisk til utviklingen i den samiske forskningen i Sverige de siste 20 årene. Han argumenterer for at forskningen er både enøyd og ensidig, noe som har gjort framstillingen av samisk historie til en endimensjonal lidelseshistorie nærmest blottet for nyanser og gråtoner. I et debattinnlegg i Svenska Dagbladet 3. april 2021 om det svenske Sametingets forskningspolitiske strategi advarer Hjelm, sammen med Iréne Gustafson (Umeå Universitet), blant annet mot en etnopolitisk styring av den samiske forskningen der Sametinget krever at «et samisk verdigrunnlag» skal ligge til grunn for all forskning på samiske forhold. Det er samene selv som skal bestemme hva det skal forskes på, hvem som skal forske, hvordan det skal forskes og forskningen skal komme samene til gode. En slik (etno)politisk styring bryter med prinsippet om at forskningen skal være fri. Hjelm har også kritisert Várdduos – Centrum för samisk forskning for å ha en «etnonationalistisk slagsida» i sin forskning. Disse debattene har ført til ubehageligheter for Hjelm som i ettertid har blitt anmeldt til universitetes ledelse av Várdduos for å skape arbeidsmiljøproblemer og han har blitt møtt med påstander om at hans artikkel i Respons har rasistiske undertoner. Slik har Hjelm blitt forsøkt tiet i debatten.

Det er nå også på tide å reise denne debatten i en norsk-samisk forskningskontekst. De siste årene har de steile frontene som Hjelm viser fra Sverige også kommet tydelig til syne i vår hjemlige diskurs om samisk historieforskning. Flere føljetonger i Nordnorsk debatt vitner om det. Blant annet har Ánde Somby beskylt Odd Mathis Hætta for å lide av Stockholmssyndromet i den famøse Joikakake-debatten og Einar Niemi har blitt tiltalt for å ha anti-samiske holdninger og stå i ledtog med EDL.

På fotballbanen er det dårlig kotyme å ta spilleren og ikke ballen - det fører til gult eller rødt kort. Sånn bør det også være innenfor forskningen på samisk historie. Det er grunnleggende problematisk at forskerens bakgrunn tas i stede for forskerens argumenter av særlig to grunner: For det første fordi debatten blir dogmatisk – det kreves av debatantene at de innordner seg ett forhåndsbestemt perspektiv eller dogme på samenes historie der divergerende historisforståelser ikke godtas og der budbringeren av slike divergerende syn tas – med ufine, ikke-faglige og personrettede angrep. Krav om en forutinntatt forståelse viste seg særlig tydelig i debatten om fornorskningspolitikken som gikk i Nordnorsk debatt i november-desember 2019. Her argumenterte blant annet Lill-Tove Fredriksen for at forskningen måtte ha et prinsippielt utgangspunkt om at fornorskningen av samene ikke har nyanser og gråtoner – men var en lang entydig lidelseshistorie. Slike krav fører debatten ut i et uføre der den står i fare for, slik Hjelm har påvist i Sverige, å bli enøyd og endimensjonal.

For det andre er et slik debattklima problematisk fordi det krever en form for etnisk-kulturell renhet av forskerne, et renhetskrav som innebærer klart avgrensede etnisitetskategorier og gjensiding utelukkende dikotomier: Forskeren er enten samisk eller norsk. Forskeren er enten representant for den undertrykte minoriteten eller representant for den undertrykkende majoriteten. Forskeren er enten representant for storsamfunnet eller representant for urfolket. Forskeren er enten innafor eller utenforstående. Dette er Sombys utfall mot Niemi og Hætta i i de nevnet debatter og Facebook-innleggene klare eksempler på. De som ikke anerkjennes som innafor med den rette etniske bakgrunnen (som Einar Niemi) avskrives som utenforsående og representanter for en pågående og vedvarende hvitvasking. De som motvillig må defineres som innafor, men som ikke innordner sin historieforståelse etter de rette dogmene, avskrives som å stå i ledtog med koloniherrene eller å ha latt seg forlede av majoriteten og dermed sviktet sine egne – som i tillfellet med Odd Mathis Hætta.

Problemet er at slike renhetskriterier, med sine klare kategorier og tydelige dikotomier, ikke korresponderer med vår nordnorske historiske virkelighet som jo er preget av det motsatte – av mangfold og svært uklare etniske og kulturelle grenser. Dermed er det ikke så rett fram å definere hvilke forskere som er innafor eller utafor, hvilke forskere som uttaler seg fra en privilegert posisjon og hvilke forskere som representerer den «ekte» samiske kulturen og forstår den innenfra. Det er med andre ord ikke gitt at for eksempel Einar Niemi i utgangspunktet står i en mer privilegert «vestlig» utenforposisjon enn Ánde Somby eller Lill Tove Fredriksen. En dogmatisk forståelse av «samiskhet» og «norskhet» bryter også med rådende teorier om etnisitet som sier at etniske grupper ikke defineres ut fra en indre essensiell (kulturell) kjerne, men at etnisitet opptår i møter med andre. Således er etnisitet dynamisk der grensedragningene mellom for eksempel «det samiske» og «det norske» er i flyt og i stadig endring. I vår kontekst er med andre ord etnisitet preget av hybriditet, og er ikke statisk og skarpt avgrenset slik Somby og andre legger til grunn. Videre er heller ikke «det samiske samfunnet» et enhetlig og endimensjonalt samfunn som entydig står utenfor og i opposisjon til «det norske samfunnet» - en kan heller snakke om de samiske samfunnene, eller sågår om mangfoldige samfunn på tvers av etnisitet og kulturgrenser. Å klistre etniske merkelapper på andre forskere og motdebatanter blir dermed en vanskelig og forskningsetisk meget problematisk øvelse.

Renhetskriteriene skjuler også at det finnes mangfoldige meninger innenfor de samiske samfunnene. Samer mener ikke det samme, samer taler ikke med én tunge og representeres ikke av én stemme. En må nesten gå ut fra at variasjonene i historieforståelse og historiesyn innenfor de samiske samfunnene er like store som de er på tvers av «det samiske» og «det norske». En må også gå ut fra et etnisitet ikke er det beste parameteret å måle historieinnsikt ut fra – hverken i samisk, norsk eller noen adres historie. Hverken Ánde Somby, Lill-Tove Fredriksen eller andre har noen autoritativ rett til å snakke på vegne av samer som gruppe, i alle fall ikke i kraft av sin posisjonering som samer. De kan gjerne innta en plass i diskursen om samisk historie og om hvem som bør kunne forske på og formidle samisk historie – men de bør gjøre det med faglige argumenter – ikke ved å diskvalifisere andre på grunnlag av etnisitet. Å operere på denne måten er både uvitenskapelig og udemokratisk og det bryter fundamentalt med postkolonial tenking om at mangfoldige stemmer er viktige i diskursen om urfolks historie.