Det skjer ikke ofte at jeg biter meg i tunga. Det er nå en grunn til at jeg har den jobben jeg har, for å si det mildt. Men jeg har bitt meg i tunga på sosiale medier opp til flere ganger i vår.

Det gjelder været.

For jeg irriterer meg grønn av klagesangene om det nordnorske vårværet. Eller ikke klagesangene i seg selv, det er jo lov å syns at det er i overkant kaldt med sludd på 17.mai.

Men den rare dragningen vi har til å sammenligne vær i nord og sør vil jeg gjerne se død og begravet. Ingenting godt kommer av at vi sammenligner oss med hverandre. Sitter jeg på sosiale medier og sammenligner meg selv med en 20 åring som er 20 kilo lettere enn meg, så vil jeg hverken bli 20 år yngre eller 20 kilo lettere.

Jeg vil bare bli 20 ganger så miserabel.

Det samme gjelder været. Og ja, jeg vet. Her spiller media en stor rolle med sin historiefortelling - vi elsker kontraster i min bransje.

Hva er mer kontrastfylt enn å skrive saker som minner oss på at dette landet har minst tre værskiller?

Poenget med å sammenligne været mellom Østlandet og Nord-Norge, Oslo og Tromsø, har jeg aldri skjønt. Kanskje er det bare meg.

Men jeg kan ikke huske at meteorolog Terje Alsvik Walløe har trøstet osloværingene med at de snart får kjenne på restene av finværet som München har hatt de siste to ukene.

Vi nordpå får den sammenligninga titt og ofte.

Det skal da også sies at lesere sluker styggværssakene! Og sosiale medier forsterker hele denne merkelige dansen.

Og det er der enkelte tromsøværinger som har flyttet til sør- og østlandsområdet, slår seg løs. De ser krokus sprette i mars og oppfører seg som om de har oppdaget sex for første gang.

Slapp av, liksom.

Et øyeblikk med ro på en bynær strand i Tromsø kommune.

Jeg forventer ikke at alle skal elske Tromsø. Som om jeg ikke forventer at alle skal elske musikk. Det finns jo arme mennesker i alle samfunnslag, det må man jo vedkjenne seg. De skal man vise stor medlidenhet for.

Men de som har levd i denne byen i generasjoner, for så å flytte til Rolvsøy, og blir så himmelfallen av krokus i mars at de “Ikke skjønner hvorfor vi ikke flyttet før.”?

Og maser på at resten av slekta, som har klart seg med sludd i juni siden Harald Hårfagres tid - skal følge etter?

Den gjengen kan Rolvsøy få helt gratis hos meg. Hvis de vil ha dem.

Kritikken min er ikke forbeholdt de nye rolvsøyværingan sånn sett. (Rolvsøy er en helt tilfeldig plass, valgt for å anonymisere dem som må beskyttes mot seg sjøl i denne saken.)

Og den er selvsagt ikke myntet på alle utflytterne. Kun dem som driver på og sammenligner oss til elendighet.

Og resten av oss? Dessverre sitter litt for mange og kjenner litt for mye etter på hvor det gjør vondt. Det må vi være ærlige og si. For det er smertefullt å beskue tidligere naboer som sitter i shorts på Aker Brygge, mens du freser plenen fri for snø.

Da er det lett å la seg rive med og rive ned byen din. Det må du slutte med. Vi må slutte med det. Når det er som vondest, så må vi elske denne byen mest.

For si meg: Hvor kan du leve en hel sommer på en dag? På Kristi Himmelfartsdag klemte jeg inn tre uker verdt av sommerferie på en dag. Med bading fra morgen til kveld, bading på nabolagets strand, utflukt til bading på en enda finere strand, softis, planting av blomster, vanning av jordbærstiklinger, skitprat på naboens platting, meningsløst mange timer med hopping på trampoliner.

Bjørka spratt over natta. Som det bare kan gjøre nordpå. Livet bugnet av overflod over natta. Som det bare kan gjøre nordpå.

Det hadde blitt en fjelltur i midnattssol også, men jeg var helt utmatta.

Og det er ikke bare jeg som hadde den dagen: I Telegrafbukta var det ikke én flekk med grønt å se mellom alle de unge, vakre menneskene som satt der, sammen, og elska livet.

Jeg så dem og tenkte - Tromsø har blitt så mangfoldig og slående vakker de siste 20 årene. En ung, internasjonal og vibrerende befolkning preger denne byen. Setter sine spor. Hver eneste dag.

En by som har integrert i seg en mangfold av nye tromsøværinger som setter sitt preg på byen, mens de gamle tromsøværingene ser på krokus på Rolvsøy og skryter på sosiale medier.

Dagen før himmelspretten hadde jeg gleden av å holde en liten innledning i forbindelse med lanseringa av boka «Retten til byen» ved UiT.

Boka fikk meg tenke på følgende: Er det en ting vi i Norge er dårlige til, så er å elske våre byer. I Norge er det kun bergenserne som kan skryte av byen sin ustraffet.

Friheten til å omskape byen ser en av de hyppigst siterte forskerne i boka som en av de mest dyrebare og neglisjerte menneskerettigheter. Og i Tromsø omskapes byen av mengder av unge mennesker hver eneste dag.

Tenk å få en by som ønsker sånn omskaping enda mer velkommen? En by som handler om mer enn krokussprett i mars?

Boka fikk meg til å tenke at det er slike byer vi må kjempe for. I sludd og solskinn.

Og at vi kanskje i stor grad har en slik by rett under våre særs privilegerte føtter.