Tommy har siden 1990 vært ufør på grunn av en hjerneblødning. Han har gjort flere forsøk på å være i arbeidslivet, men det har ikke vært mulig. Etter mye fram og tilbake med kommunen ble han i januar i år kastet ut av den kommunale boligen sin i Tromsdalen. En bolig han hadde funnet seg godt til rette i, og som gjorde at hverdagen ble litt bedre.

Etter utkastelsen ble han plassert i en nødbolig på Isrenna, og på tirsdag denne uken har han aller siste frist for å være endelig ute av den kommunale boligen sin i Tromsdalen. Han blir ikke bare kastet ut av den, han må også kaste flere av de private eiendelene sine fordi han ikke får ta det med i nødboligen, og han har ikke råd til å betale for oppbevaring i påvente av en eventuell ny løsning på bosituasjonen sin.

Det er fortvilende å høre og oppleve at det er slik.

Grunnen til at Tommy kastes ut er at trygdeinntekten hans på 356.000 kroner er over grensen som Tromsø kommune har satt for å få tildelt kommunal bolig. Jeg har forståelse for at det må settes en grense. Alle kan ikke få kommunal bolig. Men det er ikke enkelt når Tromsø har et stort press på boligmarkedet og det er mangel på kommunale boliger. Det gjør det så å si umulig for vanskeligstilte mennesker å komme seg inn på boligmarkedet, og det må gjøres tøffe og vanskelige prioriteringer i kommunen når kommunale boliger skal fordeles.

Det har ikke blitt gjort nok av de rødgrønne partiene som har sittet med makten i Tromsø de siste 7 årene for å få ned presset i boligmarkedet, og det er ikke bygget eller anskaffet flere kommunale boliger for å dekke behovet. Dette til tross for store ord om at de som sitter nederst ved bordet skal prioriteres.

Flere av de kommunale boligene er også i dårlig forfatning på grunn av lite vedlikehold. Men hver gang denne problematikken blir tatt opp kommer det aldri en anerkjennelse av at det er gjort for lite. Svaret er alltid at det er gjort «sånn og sånn vedtak» og «den og den planen er vedtatt» eller at det er noen andre som har ansvar.

Det er veldig bra med godt formulerte vedtak, men vedtakene må også følges opp i praksis, ikke bare på papiret. Det hjelper ingen, og spesielt ikke de som trenger det mest. Det trenges handlekraftige folkevalgte som følger opp.

Men dessverre er jeg usikker på om det er nok handlekraft og om situasjonen blir tatt nok på alvor. Etter at saken med Tommy kom opp i Nordlys i fjor, sendte jeg inn spørsmål til ordfører Gunnar Wilhelmsen og kommunestyret om bosituasjonen for Tommy og andre vanskeligstilte mennesker i Tromsø. På grunn av en ny praksis i kommunestyret ble spørsmålet satt opp sist på dagsorden, men ikke diskutert på grunn av at møtet gikk over tiden.

Det jeg også synes er skuffende er at Tommy har prøvd å få til et møte med ordfører Gunnar Wilhelmsen for å fortelle om sin situasjon, uten respons eller møte. Jeg håper dette bare er en glipp fra ordføreren, og at ordføreren tar kontakt med Tommy for å få til et møte.

Historien om Tommy sin bosituasjon er det verdt å lytte til om vi skal klare å få en mer sosial boligpolitikk for vanskeligstilte mennesker i Tromsø. Jeg har tidligere foreslått at det må etableres et kommunalt råd for den sosiale boligpolitikken i Tromsø, slik noen andre kommuner har gjort. Det kan bidra til at vanskeligstilte mennesker i større grad blir lyttet til når den sosiale boligpolitikken skal utformes, og slik at behovene i større grad samsvarer med løsningene.

Men det viktigste er å få ned presset i boligmarkedet og anskaffe flere kommunale boliger.

Forhåpentligvis løser det seg for Tommy etterhvert. Han har god kontakt med NAV om en mulig løsning på lengre sikt, men han vil veldig gjerne få frem sin bosituasjon i håp om at den kan bidra til en bedre sosial boligpolitikk i Tromsø som kan hjelpe flere.

Takk for at du står opp for deg selv og andre vanskeligstilte mennesker i Tromsø, Tommy. Og takk for kaffen!