Det er 2 ½ måned siden Russland invaderte nabolandet Ukraina. Bildene som vises i media er grusomme. Det er enorme materielle ødeleggelser, betydelig sivile tap, og den største flyktningestrømmen i Europa siden andre verdenskrig. Vestens svar er omfattende sanksjoner, og slutt på samarbeid over grensen, inkludert forskningssamarbeid på institusjonsnivå.

I sitt innlegg i nordnorsk debatt 2. mai bruker Einar Sørensen sterke ord mot den internasjonale konferansen Arctic Frontiers som arrangeres årlig i Tromsø. Han er helt mot samarbeid med russiske forskere, og ikke minst at de får delta i den vitenskapelige bolken av konferansen for å presentere sin forskning - forskning som ofte er resultat av langvarig samarbeid med vestlige kollegaer. Sørensen påstår at Arctic Frontiers med dette bryter med norske sanksjoner. Dette er feil. Både regjeringen og Norges Forskningsråd fastholder betydningen av at forsker-til-forsker-samarbeidet opprettholdes.

Hva kan vi lære av historien?

På 90-tallet hadde det internasjonale samfunnet svært begrenset kunnskap om miljøsituasjonen i Sovjetunionen. Ingen vestlige forskere hadde vært i russiske nordområder siden andre verdenskrig. Det verserte derimot en masse rykter om at enorme oljelekkasjer og ikke minst radioaktivt materiale kom til å forurense Barentshavet, og at fisken kom til å bli giftig og uspiselig. Eneste måten vi kunne finne ut av miljøstatusen i de enorme russiske nordområdene var å dra dit selv, sammen med russiske forskere.

Kunnskap om miljøstatus i nordområdene krever samarbeid

I juli 1992 deltok Akvaplan-niva på en russisk forskningsekspedisjon til det østlige Barentshavet. Vi besøkte utløpet av den mektige Petsjoraelva, øyene i Petsjorahavet og prøvesprengningsfeltene på Novaja Semlja. Sammen med russiske forskere samlet vi prøver for analyser av biologisk mangfold, og status for miljøgifter i marine sediment, marine dyr og planter.

Kartlegging av miljøstatus i hele Arktis ble en hovedoppgave og et samarbeidsgrunnlag for de arktiske landene. Gjennom dette omfattende arbeidet gjennom 1990-tallet ble det klart at miljøsituasjonen i russiske nordområder generelt ikke var noe dårligere enn i vestlige land. Men, det ble også avdekket flere svært forurensede områder slik som i havner, store industrikompleks og områder med uforsvarlig lagring og dumping av radioaktivt materiale og miljøgifter. I etterkant er det iverksatt en rekke prosjekter for å rydde opp og å overvåke situasjonen. De fleste er finansiert av Russland, men med betydelige vestlige bidrag.

30 års samarbeid med russiske forskere

Jeg har arbeidet tett med russiske forskningsmiljøer i mer enn 30 år. Formålet har vært å kartlegge marint biologisk mangfold og miljøgifter, og jeg har i denne forbindelse besøkt store deler av de russiske nordområdene. Nå står dette samarbeidet i fare for å bryte samarbeidet sammen, noe som er svært beklagelig. Russiske nordområder utgjør 40 % av Arktis. Skal vi forstå klimautviklingen, må vi ha observasjoner også på russisk territorium. Den russiske utbyggingen av olje, gass og mineralressurser i Sibir er enorm, og produktene skipes i all hovedsak gjennom Barentshavet hvor vi deler rike fiskeressurser med russerne. Det er avgjørende at vi fortsetter samarbeidet med russiske miljøforskere. Vår erfaring er at de er like opptatt av miljø og godt forvaltede havområder som oss.

Radioaktivitet på Kolakysten

Et eksempel: Andrejeva-bukta, midtveis mellom Kirkenes og Murmansk, er verdenes største lagringsplass for høyradioaktivt materiale. Mye er brukt brensel fra atomreaktorer. Dette materialet er ikke tilfredsstillende lagret, og det transporteres derfor fra Andrejeva-bukta langs Kolakysten til Murmansk for videretransport til reprosessering ved anlegg i Ural. Norske myndigheter har gitt mye finansiell støtte både for å sikre lageret i Andrejeva-bukta og til selve transporten. På denne bakgrunn ble Akvaplan-niva engasjert av Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet for 1) undersøke om det er lekkasjer fra selve lageret og ut i Barentshavet, og 2) overvåke transporten til Murmansk. Arbeidet har pågått i 8 år, og er nettopp sluttført. Prosjektet ville ikke vært mulig å få til uten tett og tillitsfullt samarbeid med våre russiske forskerkollegaer. Dette forskersamarbeidet må vedlikeholdes, blant annet på viktige internasjonale møteplasser som Arctic Frontiers.