Gå til sidens hovedinnhold

Vi må bevare demokratiet

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Covid 19 er en svær påkjenning for de fleste i vårt samfunn, ikke bare medisinsk, men også psykologisk og politisk. Omtrent én gang i døgnet ser vi disse fire ulykkelige helsesjefene komme på TV og vri seg mens de forteller om hvilke tiltak de nu er kommet frem til – annerledes enn i går, av og til motsatt, - og hva i all verden kommer det av, tenker vi, folket.

Jo, det kommer av at de ikke bare kan tenke medisin og folkehelse når de tar sine beslutninger, de må tenke politisk, hva som er mulig å få folk med på, husk partiene, tenker de, husk det er valg til høsten. Og da må de, naturligvis stadig publisere en ny forordning for å få med seg en annen fraksjon av Norges befolkning.

Hva var det kineserne gjorde da epidemien først oppsto, på et bestemt sted i det svære landet deres? De slo en jernring rundt stedet: ingen fikk komme hverken inn eller ut, mat og alt annet strengt nødvendig ble fraktet inn i statlig regi og under streng kontroll. Efter noen få uker har epidemien dødd ut, de kunne åpne jernringen, det infiserte området kunne samarbeide, bli en del av Kina igjen, og alle 1.4 milliarder enkeltmennesker kunne ha det omtrent som de hadde det før. Siden har Kina vært det land i verden som har minst Covid 19 og mutanter. Hver gang det oppstår mistanke, eller personer kommer inn fra utlandet med smitte, så slår de til igjen på omtrent samme måte som sist. Det er beregnet at Kinas økning i BNP i år vil bli ca 8 %! Helt uanfektet.

Sånn kan ikke vi gjøre det. Selv om vi den gang hadde visst alt vi vet nu, og uansett hvor redde vi hadde vært for at Kina skulle bli verdens ledende supermakt, så hadde vi ikke kunne slå til så kontant som de gjorde da Covid 19 først dukket opp her hos oss. Hvorfor?

Fordi vi er et demokrati! Et demokrati med fem-seks avgjørende partier som mener forskjellig om alt mulig, som MÅ mene forskjellig om alt mulig, ellers forsvinner de. Og det er frie valg om noen måneder.

Betyr det at vi må velge mellom å ha et demokrati som vårt, med rettssikkerhet, ytringsfrihet, menneskerettigheter osv – eller å gå til grunne i en pandemi som den nuværende, eller neste eller neste, eller måtte leve i samfunnet med 3-4 % årlig økning i Co2, orkaner, jordskred, oversvømmelser, – eller måtte leve på en jord og et hav som er utarmet og forurenset, forarmet – fordi vi er et demokrati som ikke klarer å ta retningsgivende, upopulære, nødvendige avgjørelser?

Jeg mener Nei! Hverken klimakriser, ødeleggelsen av hav og jord eller pandemien har noe grunnleggende med demokrati å gjøre, de er bare resultat av dårlige praktiske beslutninger, dårlig praksis på store men likevel avgrensede konkrete områder! Disse avgrensede praktiske feiltagelser må angripes isolert! Det er derfor jeg mener vi må opprette et Krisestyre som har nødvendige fullmakter og store ressurser av folk og penger og har tydelig strategisk ordre fra Stortinget: «Løs klimaproblemet før år 2030»! I praksis betyr det å finne nye energikilder som kan erstatte all bruk av olje og gass, erstatte dem med jordvarme, nye typer kraftverk osv (se Nordlys 15.03.21), forsterket strømnett, videreutviklede e-motorer og forsterkede hydrogenmotorer. Ikke vindkraft!

Jeg er så gal at jeg tror det blir lett å finne folk til et slikt styre – bare man unngår parti-koryfeer og folk med sterke egeninteresser. Som styreleder ser jeg for meg en person av type Karl Evang i 50-60 årsalderen, en mann med overbevisende intellekt og beslutningskraft, veldig utålmodig med snikksnakk og prat og med sterkt samfunnsengasjement. Medlemmer i styret ellers: folk med dyp erfaring i å bygge og drive komplisert logistikk i stor skala. Gjerne en permittert general, en førsteklasses energiekspert fra NTNU-miljøet. osv. 6-7 stykker. Det er noe med tallet 6-7. Det er vanskelig å få til gode beslutninger i større organer.

Under Krisestyret opprettes flere prosjekter med prosjektstyrer som rapporterer til Krisestyre: «Prosjekt Jordvarme», «Prosjekt vannkraft» osv.

Jeg tror ikke det vil være problemfritt med en slik organisasjon, kanskje særlig i form av kollisjoner mellom særinteresser i samfunnet og prosjektstyrene. There will be blood. Men så lenge Stortinget står ved sin forpliktelse som øverste sjef, - så går det bra. Dette er det sentrale med organisasjonen: Stortinget må fortsette sitt arbeid med de tusen ting som holder samfunnet gående. Demokratiet vil være reddet!

Jeg har ingen tro på at det er flertall i samfunnet for en organisasjon som den her skisserte. Og jeg har ingen tro på at Stortinget ville være i stand til å ta de nødvendige vedtak – til det er det 5-6 for mange partier som er brennsikre på at deres tanker om krisene ville være tilstrekkelige. Så hvorfor skriver jeg dette? Fordi vi MÅ begynne å tenke, vi må begynne å forstå hvor enorme problemene er, og fordi jeg har et svakt håp om at noen kanskje blir inspirert til å finne på noe som er bedre. Vi må bevare demokratiet. Og vi må løse de gigantiske, men praktiske problemer som ligger foran oss. Har vi flaks så er det ikke ni år vi har på oss, men nitten. Da er jeg stukket av for lengst: Lykke til dere som skal leve på Jorden om nitten år. Det er dere det kommer an på.

Kommentarer til denne saken