Dopapir og gjær ble mangelvare.

Tiden ble overskuddsvare.

Vi tegnet regnbuer og hadde hjemmeskole. Rev oss i håret og fikk vondt i skuldrene. De som kunne krype inn på hjemmekontor kunne heve sin inntekt, i trygg avstand fra smitten. Pandemien har avslørt at hele vår velferdsstat er designet for å hjelpe de som er i trygt lønnsarbeid fra før av. Ikke de unge, som er halvveis i utdanning, halvveis i jobb. Koronakrisen har gravd en dypere kløft mellom de som har og de som ikke har.

Børsene gikk bananas, mens frontlinja ble utslitt.

Renholdere, sykepleiere, legene og lærerne har blitt hyllet som helter, men har ikke fått mer enn applaus i kompensasjon.

12. mars for ett år siden startet som en dugnad. Nå er det tydelig ett år seinere hvem som har bidratt mest på den.

Og hvem som sluntret unna.

Fagforeninger frykter mange vil slutte i yrkene som har stått i førstelinja. Sykepleiere slutter etter latterlige kroner i lønnsoppgjør. Og nå maner NHO til reallønnsnedgang i årets lønnsforhandlinger – til tross for en sterk tro på at norsk økonomi vil normaliseres i år.

Brått sto alt det ukjente foran oss, en hel verden lammet. Men det har ikke vært et uvirksomt år. Kanskje har vi aldri kjent hverandre så godt, stått i det samme, og hatt mye av den samme tiden, til tross for at avstanden aldri har vært større.

Mye har vi tapt og mistet. De som døde. Jobbene som forsvant. Klemmene som forduftet. Bursdagene og feriene som ble avlyst.

Vi lovet ungene at alt skal bli bra. Men ifølge de mange statistikkene som kommer nå, ble mangt så mye verre.

  • Barn, unge og studenter er blitt vår koronagenerasjon og de inngripende smitteverntiltakene som følge av pandemien rammet dem hardt
  • Barn og unge i sårbare situasjoner som allerede har det vanskelig hjemme, har fått det verre. Flere studier om økt grad av vold og overgrep under pandemien har blitt publisert.
  • Ensomheten har økt.
  • Permitteringer og arbeidsløshet rammer etter klasser. Det er de med lavest utdanning, deltidsjobber og dårligst betalte stillinger som har mistet jobb og inntekt. Her er det mange unge.
  • Bare organisasjonen Røde Kors har hatt 50 prosent flere leteaksjoner etter personer med økt risiko for selvmord i 2020 enn i 2019.

Det samfunnet vårt må gjøre nå er å ta et krafttak for barn og unge. Fra å styrke helsestasjonen, til helsesykepleiere på skolen. Forhindre ungdomsklubben i å bli lagt ned, eller lage en ny! Utvikle og igangsette arbeidstiltak for langtidsledige, innføre sterkere rettigheter til utdanning og opplæring. For ikke å snakke om å styrke alle barn og unges idretts- og fritidstilbud over hele landet.

Generasjon isolasjon, hva vil de huske?

De vil nok huske et strevsomt år. Mange vil føle seg sveket og glemt av systemet. For noen har det vært en ensom dugnad.

Det de vil måle oss på, er hva vi gjorde for dem i ettertid. Og det starter nå.