I kronikk 17. juli har natur- og dyreverner Ida Skjerden funnet løsningen på klima- og naturkrisen. Elefanten i rommet som ingen snakker om er overbefolkning. Klimaendringer og naturkrisen er symptomer, mens det er overbefolkningen som er problemet. Og løsningen er like enkel som diagnosen; folk i reproduktiv alder må slutte å få barn, og i alle fall ikke mer enn ett, uansett hvem de er og hvor de bor. Erna Solberg anklages for å ha vært korttenkt når hun oppmuntret nordmenn til å få fler barn.

Det ideologiske tankegodset har Skjerden hentet fra avdøde Kurt Oddekalv, som i løpet av de siste tiårene gjorde Miljøvernforbundet til et klekkeri for konspirasjonsteorier. Oddekalv skal visstnok ha foreslått at «hvert land må finne ut hvor mange mennesker landet kan fø med 10-20 prosent matimport.»

Det er jo ganske lett å finne ut, men hva gjør man så? Norge importerer for eksempel halvparten av maten vi spiser.

Det er i Afrika at vi kan forvente sterkest befolkningsvekst, og kontinentet som helhet har allerede en selvforsyningsgrad som er lavere enn 80 prosent, hvilket betyr at folketallet ifølge Oddekalv ikke kan øke. Dessuten lever en tredel av Afrikas befolkning allerede under den ekstreme fattigdomsgrensen, så hvis disse skal få en tilfredsstillende ernæringstilstand, uten økt matimport og/eller mer intensiv matproduksjon, må befolkningen reduseres. Men hvordan?

I dag er 4 milliarder av verdens befolkning på 8 milliarder i den arbeidsproduktive alderen mellom 30 og 65 år, mens 1 milliard er over 65 år. Vi har altså 4 arbeidsproduktive til å ta omsorg for hver gammel. Hvordan vil dette forholdstallet utvikle seg framover?

Fruktbarhetsraten på verdensbasis er i dag 2.4 barn per kvinne, ned fra 5 barn i 1970. I høyinntektslandene er den i gjennomsnitt 1.6, ned fra 3 i 1970. Ifølge FNs framskrivninger vil den globale fruktbarheten synke under 2.0 i 2065 og omkring 2080 vil folketallet begynne å avta. Verdens folketall i aldersgruppene opp til 30 år være det samme i år 2100 som i dag, to milliarder vil være barn under 15 og to milliarder vil være i reproduktiv alder. Antallet i arbeidsfør alder mellom 30 og 65 år vil øke fra 3 milliarder i dag til 5 milliarder, mens antallet gamle over 65 vil øke fra 1 milliard til 3 milliarder. Det vil altså bare være 1.7 arbeidsføre til å ta omsorg for hver gammel mot slutten av dette århundret.

Det demografiske problemet er ikke at vi får for mange barn, men at vi får for få.

Hva om vi gjør som Skjerden foreslår og innfører ettbarnspolitikk, altså ett barn per kvinne? De to milliardene som i dag er reproduktive vil da produsere én milliard barn i første generasjon fram til 2050. Disse vil produsere en halv milliard barn fram til 2080. Samtidig vil de to milliardene som i dag er barn gjøre det samme, bare tidsforskjøvet med 15 år. Av disse tre milliarder «nye» menneskene vil om lag en halv milliard være barn og en halv milliard være gamle i 2100. Av de to milliarder som i dag er barn, vil kanskje halvparten være i live ved årtusenskiftet, som betyr at kloden på dette tidspunktet vil ha en befolkning på fire milliarder, hvorav en halv milliard barn, to milliarder yrkesaktive og 1.5 milliarder gamle. Det er sikker forlokkende med en halvering av folketallet i løpet av 80 år, men det betyr altså at vi bare vil ha 1.3 arbeidsfør for hver gammel og at dette forholdstallet bare vil fortsette å synke.

Det demografiske problemet er selvsagt svært ulikt i rike og fattige land. Fertilitetsraten i de rike landene er allerede så lav at folketallet går ned i noen land og opprettholdes i andre land bare av innvandring. I Afrika, derimot, er raten i dag fortsatt 4.5. Å foreskrive samme medisin for rike og fattige land har derfor ingen mening, og illustrerer at overbefolkning ikke er det fundamentale problemet, men ett av mange symptom på et problem som må løses innenfor den politiske, sosiale og økonomiske sfæren.

Ved å blinke ut overbefolkning og reproduksjonsrate som det grunnleggende problemet gjør Skjerden det usedvanlig lett for de rike landene å gjøre sin del av jobben. De har jo allerede en svært lav rate, og det er lett å argumentere for at den ikke bør bli lavere hvis man skal unngå en eldrebølge av apokalyptiske dimensjoner. I de fattige landene viser all erfaring at økning av levevilkår og utdanningstilbud er det som skal til for å senke fødselsraten. Ettbarnspolitikk kan bare gjennomføres i diktaturstater, og erfaringene fra Kina er svært blandete, både sosialt og demografisk.

I 1798 utga den økonomiske filosofen Thomas Malthus et skrift med tittelen «An Essay on the Principle of Population». Han påviste at de teknologiske framgangene med økt produktivitet som man hadde opplevd til da ikke førte til varig bedre levevilkår for folk flest. Dette fordi den økonomiske veksten raskt ble spist opp av befolkningsvekst som levekårsbedringene ga opphav til. Malthus’ tese holdt stikk helt fram til slutten av 1800-tallet, da gjennomsnittlig levestandard begynte å skyte fart i de vestlige industrilandene. Siden da er levealderen fordoblet og gjennomsnittsinntekten økt 14 ganger, samtidig som fødselsraten har sunket drastisk. Noe har altså skjedd i de rike økonomiene de siste 150 årene som har frikoblet befolkningsveksten fra den økonomiske veksten. De fattige landene sitter imidlertid fortsatt fast i denne Malthusiske fattigdomsfellen; mennesket fortrenger natur uten at folk får bedre levevilkår.

Nøkkelen til løsning av krisene er derfor økonomisk utvikling i de fattige landene kombinert med et skifte til grønn, sirkulær økonomi med redusert materielt forbruk i de rike. Respekten for natur og andre arter kan ikke ta som utgangspunkt at mennesket er et skadedyr som må tvangs-steriliseres. Da er vi på ville veier som raskt fører over i farlig økofascisme.