Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Den viktigste grunnen til ikke å tro at noe er (grunnleggende) forandret er at vi fortsatt lever i en imperial verden. Det sies at Russland ikke er et land, men et imperium, hvilket betyr at Russlands «grenser» stopper der hvor det møter nok motmakt til å stoppe. Men det samme kan vi si om USA. USA er også et imperium. En ekspansiv stat som definerer andre stater som enten «med eller mot». USA har baser i 74 land. 95 % av verdens utenlandsbaser utgår fra USA. For et imperium vil enhver ekspansjon fra andre nasjoner fremstå som en trussel, selv når landet ligger på andre siden av kloden. Kinas «ekspansjon» er nå identifisert som USA’a største trussel, og USA’s offisielle utenrikspolitikk peker på Kina som den nye motmakten. På hvilken måte kan det være rasjonelt å utpeke Kina som sin største trussel med mindre de selv er et de facto imperium?
I denne situasjonen forsøker vi å identifisere legitime og illegitime imperier. USA fremstår for oss som legitimt fordi vi oppfatter at USA’s ekspansjon er bygget på verdier vi deler. Demokrati, individualisme, markedsøkonomi, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter er verdier vi deler. Men, hvis utgangspunktet for vår orientering virkelig handler om verdier og vi virkelig ønsker fred, må vi være villige til å undersøke minst tre forutsetninger.
For det første må vi vurdere om disse verdiene kan sies å være universelle, og i det ligger det også at disse vil kunne passe for ethvert samfunn og enhver stat i 2022.
For det andre må vi ha et svar på hva vi mener er riktig å gjøre overfor stater som ikke deler disse verdiene, selv om vi anser de for å være universelle. Hvor langt kan vi for eksempel gå i å undergrave stater som ikke deler våre verdier? Et av de viktigste begrepene i europeisk historie er modus vivendi. Det var på basis av dette prinsippet 30-årskrigen mellom protestanter og katolikker fant sin ende.
For det tredje må vi vurdere om de verdiene vi støtter rent faktisk er utgangspunktet for det imperiet vi støtter? Er det riktig at USA fremmer, støtter og selv er bygget på disse verdiene? Stemmer kartet med terrenget eller er verdiene (helt eller delvis) nyttige verktøy i en kamp om økonomiske og territorielle interesser?
Russlands overfall på Ukraina er fullstendig forkastelig, men krigen er ikke et ensidig uttrykk for Kremls ekspansjonisme og hensynsløshet eller Putins psyke. Krigen er et symptom, et utfall som nå og da kan finne sted der hvor imperier står mot hverandre eller der noen forsøker å markere en grense for andre i en «imperial verden».
I forferdelsen over det russiske kleptokratiets handlinger er det lett å miste sitt ståsted av syne. For de som i mange år har liret av seg tunge, skarpsindige godstols-analyser av lignede konflikter og latterliggjort alle som ikke skjønner at geopolitikken styres av «rå makt» er tiden nå … ikke inne for å stille seg moralsk forferdet eller uforstående til det som skjer i Ukraina, og utdele hobbypsykologiske diagnoser på Putin. Sett fra et realpolitisk ståsted er vestens snakk om at «alle stater selv bør få velge sin egen skjebne» ikke et uttrykk for idealistiske oppfatninger, men en retorisk strategi for å ekspandere i en imperial verden. Innenfor et slikt perspektiv er (realpolitikeren) Putin sine handlinger rasjonelle (men – har det vist seg - ikke strategisk smarte).
En kritikk av det som skjer forutsetter derfor et idealistisk ståsted, en oppfatning om at en annen verden enn den vi har er mulig. For vi lever ikke i en verden der hvor kriger som denne ikke kan oppstå. Hvis vi ikke jobber for en «modus vivendi verden» i det daglige kan vi heller ikke forvente at kriger som denne ikke vil oppstå. Vi kan ikke naivt anta at det ekspansive herredømme vi befinner oss innenfor ikke vil møte en motmakt - og forferdes hver gang dette skjer. Eller jo. Det kan vi. Men da må vi være fundamentalistisk sikre på at våre verdier er universelle, at de passer overalt, at det er legitimt å takle stater som (på tross av «vår gode vilje») står opp mot dette med «nødvendige midler», og vi må være sikre på at verdikampen som kjempes ikke er et uttrykk for en økonomisk og territoriell interessekamp.
Dette er absolutt ikke noe forsvar for et Russisk perspektiv. Det er et angrep på vårt eget naive ståsted og vår overbevisning om egen godhet og uskyld. For fra et realpolitisk ståsted kan man også se saken slik at USA (og den vestlige verden) ofrer Ukraina og Ukrainske liv for egen ekspansjon. Mitt ønske er derfor at vi tar på oss et visst ansvar for å være en del av et imperium og en imperial verdens-orden, og at Ukraina med rette også burde gjøre oss ansvarlige for situasjonen de befinner seg i. At lærdommen fra det som skjer ikke bare forer vår selvbestaltede godhet, men også retter vår oppmerksomhet mot hva som skal til for å skape en fredeligere verden.