Etter å ha lest denne svært gode kronikken, så ville jeg følge på med litt fakta og konkrete tall på perspektivet av klima i forhold til habitat og artsmangfold. Fordi, selv om klimaproblemet er svært alvorlig, så er ikke dette det største problemet vi har.

På et globalt nivå, så er rundt 80% av artene på Jorden truet av menneskelig aktivitet, mens relativt beskjedne 20% er truet av de antatte konsekvensene av klimaendringer. Slike tall kan alltid diskuteres, men uansett hva man kommer frem til, så er rikt artsmangfold den viktigste faktoren for at økosystemer skal kunne tilpasse seg en forestående endring. Og her møter vi dystre tall.

Mengden ville dyr på jorden har vært redusert med over 60% i perioden 1970-2014 . Den mest drastiske nedgangen har vært observert i karibiske regioner, som har lidd et tap av ville dyr på 89% i samme tidsperiode. Situasjonen er enda verre for artsmangfold i ferskvann, der forurensing og tømmerhogst i kombinasjon med klimaendringer har ledet til 83% nedgang i levende organismer.

Den aller største nedgangen ser vi i regionene rundt Stillehavet og det Indiske hav (Indo-Pacific region) med en 94% nedgang av artsmangfold i ferskvann, i følge WWF sin Living Planet Report, (s. 90-91). Mesteparten av denne degraderingen kommer som følge av menneskelig aktivitet - ikke klimaendringer.

Illustrasjonen under viser de største driverne for tap av artsmangfold (per 2018). Effekten av klimaendringene er markert i blått helt til høyre:

Her i Norge er 1/5 av alle arter regnet som truet. Disse er ikke truet som følge av klimaendringer, men på grunn av menneskelig aktivitet. I all hovedsak hyttebygging og uvettig skogbruk. Det er nå bare 2% igjen av norsk urskog, og denne er foreløpig ikke planlagt fredet. I tillegg legger vi beslag på stadig mer urørt natur i sammenheng med industriell produksjon av fornybar energi. Gruvedrift for dette formålet påvirker nesten 1/3 av jordens totale landareal på negativt vis. Med nød og neppe fikk vi stoppet gruvedrift i Repparfjord, der dumping rett i fjorden ble godkjent som et helt unødvendig naturoffer, for økt lønnsomhet av driften. Med argument i behovet for mer kobber, for slik å "bli bærekraftige" gjennom fornybar energi.

Vi lever i en tro om at vi er bærekraftige dersom vi bare kutter utslipp. Men det er vi ikke, så lenge tap av natur fra menneskelig aktivitet overgår skadene fra klimaendringer. Vi kan ikke ofre mer natur nå. Verken for underholdninges del eller for å tjene mer penger. Og så lenge naturtapet fra menneskelig aktivitet er større enn fra klimaendringer - så ikke en gang for å kutte utslipp! Vi er faktisk bare bærekraftige dersom vi ivaretar habitat, artsmangfold og klima samtidig.

At "utslippsfri anleggsplass" brukes som argument for å akseptere nedbygging av natur (som i tidligere diskurs rundt Finnheia) viser et skremmende nivå av ignorans ovenfor kombinasjonen av problemer vi står ovenfor. Det er et presserende behov for at forskningsbasert kunnskap får tilgang i politiske avgjørelser. Akademia må være tydelig på at naturbevarelse er ikke et verdispørsmål, men en nødvendig betingelse for vår eksistens, samt for fremtidig verdiskapning. Naturinngrep bør i lys av dette vurderes på basis av relevant vitenskapelig kunnskap, ikke politikeres magefølelse eller forsøk på å etterkomme velgernes preferanser.

Natur er ikke en evig ressurs, og det er uansvarlig av folkevalgte å etterkomme ønsker om underholdning og økonomisk aktivitet fremfor det helt ubestridelige behovet for ivaretagelse av habitat og artsmangfold. Forskning og faglige tilnærminger er klare på dette, inkludert den ignorerte konsekvensrapporten for inngrepene i Finnheia.

Vi må tenke tenke helhetlig og ut fra oppdatert vitenskap om natursystemer, dersom vi skal finne faktiske løsninger på summen av problemer vi står ovenfor. Vi kan ikke bare sette plaster oppå plaster på et infisert sår, og undre oss over hvorfor det ikke gror.