Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Stortinget grep inn og vraket regjeringens forslag til kompensasjon og lovte full erstatning til pelsdyrbøndene. Dette var noe de fleste partiene var enige om. 1200 dager etter at regjeringen lanserte forbudet og lovet erstatning, er ordningen fortsatt på tegnebrettet. Nå setter vi vår lit til at Stortinget tar den jobben regjeringen ikke har ønsket, og får på plass en erstatning.
Den 15. januar 2018 stod regjeringen stolt på trappen utenfor Jeløy Radio og la frem den nye regjeringsplattformen. Det ene vedtaket sendte en sjokkbølge gjennom et tradisjonsrikt miljø i Norge. Pelsdyrhold skulle avvikles. Over 200 familier mistet sin virksomhet og dermed inntekten. Den lovte erstatningsordningen har ført oss ut i en hverdag preget av usikkerhet. Nå trenger vi en fremtid vi kan møte med optimisme og avklarte forhold.
Den gjeldende kompensasjonsordningen er ikke bare mangelfull, den kan også føre enda flere bønder ut i en ytterligere økonomisk krise.
Mange faller helt utenom ordningen bare fordi de ikke hadde dyr på en spesifikk dato. Andre får bare erstattet deler av verdiene sine fordi de har organisert seg i to selskapsformer. Dette rammer mine venner og kolleger, og det gnager i brystkassen når jeg tenker på hvor mange dette faktisk gjelder.
Det er helt urimelig at staten skal kreve tilbake opp mot halvparten av erstatningen som om det var en alminnelig inntektsskatt eller en eller annen slags gevinst. Vi skal motta erstatning som er en kompensasjon for at vi blir frarøvet vårt livsverk og livsgrunnlag. Et livsverk som er beskattet og avgiftsbelagt på alle måter. I flere tilfeller kan dette føre til at flere havner i en situasjon der de må ta opp ytterligere lån for å betale. Hvor er rettferdigheten i dette?
I påvente av å vite hva de får i erstatning, har mange fått omstillingsplanene lagt på is og utsatt. I mellomtiden er regjeringens omstillingsmidler brukt opp. Omstillingsmidler må gis til de som søker det og bevilges etter behov. Dette er viktig for å kunne fortsette med næringsvirksomhet på gårdene.
Det er også stor usikkerhet knyttet til riving av hus og bygninger som omfatter næringen. Vil pelsdyrbonden få midler til å gjøre denne jobben, eller kan Statsforvalteren beordre andre til dette arbeidet mot vår vilje? I dag står de fleste av Norges pelsdyrhus tomme. Disse husene kan ikke brukes til noe annet, og bygningene forfaller. Likevel må vi forsøke holde husene i noenlunde stand, betale forsikring og sørge for at de er klare for en eventuell taksering. Det er en nitrist oppgave.
Jeg og mine kollegaer har ventet nok nå. Vi forventer at Stortinget gjør de nødvendige vedtak for at vi skal komme skadesløse fra denne sørgelige saken. Det har vært en svært tung tid å måtte gå i uvisse så lenge. Det er ikke menneskeverdig å bli behandlet på denne måten. Dette vil for alltid være et sår som ikke vil gro, og vi er mange familier som er rammet.
Jeg ber innstendig om at det nå må bli en endelig behandling av denne saken. Jeg ber om en kompensasjon som er verdig, og som gjør det mulig for oss å gå videre i livene våre.