La det være sagt utvetydig: Russlands militære overfall av Ukraina er verdt avsky og forakt. De siste dagene ser det ut til at Ukraina er sterkt på offensiven. Vår del av verden jubler, mange kanskje med en bittersøt opplevelse med tanke på hva dette halvåret med motstand mot Putins Russland har kostet.

Det var en konflikt en gang, selv om det etter hvert har blitt politisk fullstendig ukorrekt å vise til den. Den handlet blant annet om NATOs utvidelse i landene som grenset mot Russland, en innsirkling, der også Ukraina, forståelig, ønsket å komme under NATOs sikkerhetsparaply. Det siste kunne Russland ikke akseptere og gav tydelig uttrykk for at det ble oppfattet som en krenkelse og trussel mot det russiske behovet for sikkerhet.

Det er grunn til å reise spørsmål ved NATO-sjefens ordvalg før krigsutbruddet. Enhver stat måtte selv kunne bestemme hvilke allianser de ville inngå i, sa han. Alvorstungt og insisterende hørtes det ut som om Ukraina snart ville kunne være i NATO-varmen. Det er grunn til å stille spørsmål ved i hvilken grad dette var en provokasjon, sett i lys av den realhistoriske konteksten, eller ble et påskudd i Putins villfarelser om stormakts ambisjoner for Russland.

Det brutale overgrepet er totalt mot alle regler for mellomstatlig agering i folkerett og FN. Svaret ble militær motstand fra Ukrainas side, ledet av President Zelenskyj, som fikk stor oppslutning fra sitt folk. De vestlige landenes støtte ble et utstrakt sanksjonsregime mot Russland. Godt! Det er ikke voldsutøvelse. Men det har strømmet inn våpen fra Norge og fra vestlige land, ikke minst fra USA. Presidenten har blitt hyllet som helten som kjempet for demokratiet og de vestlige verdiene.

Jeg var fra begynnelsen av imot Norges forsendelser av våpen, hvilket jeg gav uttrykk for i denne avisen 3. mars. Regjeringen gikk utenom det som hadde vært Norges holdning i et halvt århundre: ikke å sende våpen til områder i krig. Mitt hovedanliggende er at våpenstøtten utenfra har gjort krigen langvarig og stadig mer brutal, det ble umulig for Putin å tape.

Den ukrainske presidenten har framstått som en heroisk statsmann og krigsleder. Hva dette har kostet, har ikke minsket mitt standpunkt at han hadde vært en større leder om han tidlig hadde kastet kortene og bedt om mekling fra det internasjonale samfunnet. Verden sto på hans side, Putin var fullstendig diskreditert. Forhandlinger ville bety at Russland ville få sin vilje – på kort sikt, om ikke i så stor grad som Putin ønsket.

Jeg deler ikke deres syn som tror at Russland vil gå løs på andre territorier i Europa, men at små skritt med forhandlinger ville kunne komme fram til akseptable standpunkter for begge parter i de konfliktene som har forårsaket denne krigen. Forutsetningen for en slik ikke-voldelig tilnærming er en stor innsats fra eventuelle meklere i å forske fram/ forstå partenes historie og ståsteder.

Vi er nødt til å vise til alle de synlige virkningene av volden. Vi unngår å sette ord på dem. Vår statsminister utrykker, heldigvis, sorg når en 85 år gammel kvinne dør i et ras, men alle de tusener av unge liv som myrdes, blir ikke nevnt når han sier at vi må sende mer våpen. På Dagsrevyen ser vi hvordan patronene spys ut i norsk våpenproduksjon, med Ukraina-krigen som mål. Kroppene de skal gjennombore er ikke nevnt. Er ikke dette forakt for menneskeliv? Er det slik vi vil kjempe for demokrati og menneskeverd? Jeg hørte nylig på radio en kommentar fra en forsker på Forsvarets forskningsinstitutt. Hun omtalte russiske soldater som nå kunne komme til å flykte «med halen mellom beina». Hva for slags språk er det om mennesker som desperat ønsker å overleve?

Løsningen krigen søker er forbundet med enorme lidelser: Millioner som forlater sine hjem og begir seg på smertefull flukt til andre land, familier som blir splittet, alle som blir drept, soldater og sivile, og deres etterlatte. Årtiers bygging av alt som hører til i et samfunn utslettes. Vi er vitner til en orgie av meningsløse drap og ødeleggelse. Alt dette har som usynlige virkninger skadede menneskesinn. Selvfølgelig skulle Putin for lengst ha satt en stopper for krigen. Det har fra begge parters side blitt et mål om å vinne, ikke å få slutt på den. Altså, mer våpen til Ukraina!

Taperen i denne galskapen må vi tro blir Russland. Med krig som løsning, sitter verden igjen med en skadet, hatefull og ydmyket kjempe. I egne øyne og propaganda er det Russland som har vært utsatt for vold, urettferdig vold, fra krefter ledet av et USA i evig søken etter verdenshegemoni. Kan begrepet revansj bli kjempens fremste tanke?

Kanskje vil alt det vi har sett, og lest om Ukraina-krigen endre vår tankegang i retning av større mobilisering for å fremme ikke- voldelige alternativer i forsvarspolitikken. Vårt enorme budsjett for forsvar er i all hovedsak rettet mot bruk av våpen, ikke i annen type trening for behandling av konflikter. Vår kultur for fred må kontinuerlig framheve ikke-voldelige midler.