Nils M. Utsi, leder for reinbeitedistriktet som vil bli sterkest påvirket av utbyggingen av kobbergruven Nussir AS, kjemper en kamp mot en formidabel trussel for sin egen næring og kultur. Mens en håndfull miljøaktivister lenker seg fast til gravemaskiner ved Repparfjord i Finnmark, forsøker han med alle lovlige midler å stoppe utbygginga av gruven.

Tillatelsen til å bygge gruven er gitt, det er forankret høyt oppe i en forvaltning og i et politisk hierarki.

Grønt skifte er en prioritet, som krever vekst i teknologiutviklingen - og det meste av den fornybare teknologien vil kreve stort forbruk av ikke-fornybare mineraler. Som man enten kan kjøpe fra Kina, eller utvinne selv. Svaret er gitt.

Nils M. Utsi griper etter strå når han nå har anmeldt Nussir AS til politiet for det han mener er lovbrudd. Dette er et motbakkeløp som det er veldig sannsynlig at han kommer til å tape.

Repparfjord er utenfor allfarvei for folk flest. Den 14 km lange fjordarmen befinner seg i et av verdens fjerneste strøk. Reindrifta der er en av verdens mest marginale næringer, målt i kroner og øre. Så protestene i Repparfjord vekker kanskje ikke de store følelsene hos mange.

Men trusselen for Nils M. Utsi er egentlig ikke gruven, det er ikke gruvens primus motor Øystein Rushfeldt.

Trusselen er heller en idé. Ideen om at vi kan vokse oss ut av klimakrisa. Og den kan du ikke levere en politianmeldelse på.

Strategien i Norge er at vi ved hjelp av teknologisk innovasjon, sterk industriell utbygging og enda mer utnyttelse av ikke-fornybare naturressurser, skal få drastisk lavere forbruk av olje, gass og kull.

Og det skal vi helst gjøre innen 2030, uten tap av velstand. Vi snakker altså om 8 år og 4 måneder her.

Konfliktpotensialet her er stort, også når vi ser på den kraftige utbygginga av vindmølleanlegg på land. I motsetning til Alta-kampen, som handlet om ett vassdrag og noen få samiske bygder, er Repparfjord-kampen en konflikt som pågår på en global arena. I Norge vil den komme i klinsj med mer enn reindriftsinteresser. La meg gi dere et eksempel:

Solenergi, vindkraft og batteriutvikling er lik utvinning av arsen, aluminium, bor, kadmium, kull, kobber, gallium, indium, jern, kvarts, molybden, bly, fosfat, selen, tellur og titan.

Så store mengder mineraler trenges det at det nå letes etter dem på havbunnen.

I Norge er den letingen konsentrert til Mohnsryggen. Den er definert som en midthavsrygg mellom Jan Mayen og Svalbard. Den avgrenser også Lofot-bassenget mot nordvest.

Det er så langt gjort et vesentlig eksperiment i verden som kan vise hvordan eventuell gruvedrift på den dype havbunnen kan påvirke dyr og planter - DISCOL heter den og ble gjennomført i 1989. Ikke uventet hadde dette lille forsøket katastrofale konsekvenser på forsøksområdet flere tiår etter.

Et eksperiment publisert i 2019 viste at store mengder av havsedimenter som ble virvlet opp av gruvedrift, kunne bli forflytte seg langt før de la seg som et teppe og kvalte bunndyr. Men før den tid så ville det ekstremt småkornete sedimentet flyte lenge i vannsøylen.

Kanskje med fiskeyngel og plankton?

De lærde sier foreløpig - vi vet ikke. Men det er nærliggende å tro at den rene, grønne energiens sug etter mineraler vil medføre betydelige konflikter med fiskeriene i dette landet.

Norsk olje og gass ruster seg til satsing på havmineraler. Interesseorganisasjonen har sammen med flere industriselskap bestilt en rapport fra Rystad Energy i 2020. Den kunne fortelle at utvinninga av havmineraler i Norge vil medføre 21. 000 arbeidsplasser og inntekter på 180 milliarder i året.

Plutselig handler dette om realpolitikk, folkens.

Rapporten viser til at en videre vekst i den grønne teknologiutviklinga krever nye ressurser og vil føre til vekst i arbeidsplasser og inntekter. Vi kan ikke resirkulere oss inn i det grønne skiftet, er omkvedet.

Men vi kan ikke vokse oss ut av klimakrisa, i følge en stadig voksende skare av økonomer og forskere.

Det som før var radikale tanker får fotfeste i stadig flere kretser: forventningene om stadig økonomisk vekst bør senkes hvis klimakrisa skal løses.

Veldig få politikere i den vestlige verden, inklusive Norge, vil gå til valg på svakere økonomisk vekst. Og de som gjør det kommer ikke nært makta med det første. Vi skal jo ha flere arbeidsplasser i hele landet, flere hytter, mindre skatter og avgifter, billigere mat, samme forbruksmønster.

Det er ingen vei utenom denne verdens Nussir AS, slik ståa er nå.

Vi ser på en nær fremtid der alvorlige kompromisser vil være nødvendige, kostbare og trolig ekstremt konfliktfylte.

Repparfjorden er et offer for teknologiseringen av løsningen på klimakrisen, det er landets mange vindmølleanlegg også et eksempel på. Innovasjon vil ta oss et stykke på vei mot et grønt skifte, men det største skiftet må kanskje skje i ideen om hva et godt liv og vellykket samfunn skal være.

Klimakrisa kan ikke bare løses med teknologi.

De må løses med politisk mot og sosiale endringer - helt ned til våre egne atferdsmønster. Den må løses med psykologi, realpolitikk, geopolitisk fingernemhet og diplomati. Innenfor det representative demokratiets rammer.

Det er til å bli svett av.

Det er et langt lerret å bleke. Og vi må trolig påregne at vi alle sammen kommer på et eller annet tidspunkt å være som reindriftssamen i Repparfjord - i skvis mellom to onder.