Sanna Sarromaa fikk skrubba seg, etter å ha fått sitt innlegg «Livsløgnen i nord» publisert på Nordnorsk debatt.

Historieprofessor Svein G. Holtsmark er entydig negativ. Han etterlyser både kildehenvisninger og historiekunnskaper. Til tider virker han nedlatende overfor Sarromaa, og det synes jeg er unødvendig. At hun blander personlige forhold og opplevelser inn i det tema hun skriver om, det er hennes stil. Jeg har faktisk den samme tendensen.

Og hva så med meg, er jeg kvalifisert til å kommentere? Jeg nærmer meg 81 år og har ingen formell utdannelse. Men min mor lærte meg å lese da jeg var 5 år, og siden har jeg lest på mye av min fritid. I tillegg lærte min bestemor meg de gotiske bokstavene, så jeg kunne lese Bibelen sammen med henne. Jeg leser gjerne utlendingers inntrykk og beskrivelser av norske forhold, i deres øyne. Vi trenger av og til slike «korreksjoner» av våre egne forestillinger og meninger. Jeg har f. eks. 4 bøker av norske forfattere om Narvik-felttoget våren 1940, men jeg leser også gjerne de svenske parhestene Michael Tamelander og Niklas Zetterlings bedømmelse av felttoget. Det skader ikke!

Norges forhold til den «kolossale» Sovjetunionen, deres skiftende diktatorer og disses skiftende «humør» var problematisk til tider. Kan vi ikke bare være enige om det. Nå ser det ut til at forholdet til dagens Russland skal gli inn i det samme sporet. På den ene siden har hverken tidligere Sovjetunionen eller dagens Russland gitt tilbake områder de erobret under 2. verdenskrig, f.eks finsk Karelen, tysk Køningsberg og de japanske Kuriløyer. Derfor kommer også deres tilbaketrekningen fra Øst-Finnmark høsten 1945 i et noe underlig lys. Det har opp gjennom tiden vært gjenstand for diverse «forklaringer». Jaltakonferansen var da også en «konferanse» stort sett mellom Churchill og Stalin. President Roosevelt var så svekket at han aldri burde ha deltatt!

Stalin er da også en «gjenganger», både i Sarromaas innlegg og i svaret fra Holtsmark. Min mening er at Stalin har sluppet alt for lett fra historiens dom. Når det gjelder massemord og rasisme, så er det «Hitler opp og Hitler i mente». Hitler styrte i 13 år, Stalin styrte i 30 år og bedrev akkurat samme politikken.

En bok jeg hadde vanskeligheter med å komme meg gjennom var den russisk/amerikansk/jødiske forfatteren Anne Appelbaums bokverk «Gulag - fangeleirene i Sovjetunionen 1917 – 1986.» Ikke på grunn av bokens 710 sider, men på grunn av all lidelsen den beskrev. Lidelse på grunn av et politisk system som styrte ved lidelse. Lidelse begått av folk som ved å påføre andre lidelse trodde at de «bygget og betrygget sosialismen.» I følge Appelbaum ble til sammen 18,4 millioner sovjetborgere dømt og sendt til disse leirene. (General Sjukov sier 20 millioner «rundt» i sine memoarer) I 1949 var 503 000 innsatte kvinner, 9300 var gravide mens 23.700 hadde små barn med seg. Toppen ble nådd i 1950 med 2.560.000 innsatte. At dødsraten i disse leirene var skyhøy er ingen hemmelighet. Som en kuriositet ble det også opplyst at 100% av fangene hadde lus!

For de som ønsket hevn kan man vel si at de fikk det. Ingen statsleder har vel møtt døden mer ensom enn Josef Stalin. Etter en massiv hjerneblødning ble han liggende på gulvet i sitt landsted i over to døgn. Ingen turte å røre han av frykt for konsekvensene. Til slutt sendte man bud på to «kloke koner» i nabolaget som prøvde å kurere Stalin, med blodigler. Hjernekirugene og spesialistene som kunne ha hjulpet han befant seg dypt nede i en koboltgruve nær byen Magadan i Øst-Sibir, dit Stalin nylig hadde sendt dem da han fryktet forgiftning.

Sanna Sarromaa prøver å advare oss mot å være for naive i vårt forhold til Russland og deres skiftende diktatorer. Det rådet tror jeg vi skal følge.