Vi går tøffe tider i møte, vi som jobber i det norske helsevesen. Vi må stramme inn på budsjettene i disse tider med pris og kostnadsvekst må vite. Det må kuttes i tilbud, innstramming av vikar innleie, slitne helsearbeidere må jobbe mer effektivt. Helseforetakene budsjetterer med underskudd i 2023, og aller mest sliter Helse Nord med sitt store underskudd.

Vi får ofte høre at Norge er på pallen i verden om å bruke mest penger på helse, men stemmer det?

Det er en bemanningskrise på helsepersonell tross stor legetetthet med 5 leger per 1000 innbyggere i Norge (2017), og det antydes at vi mangler nesten 7000 sykepleiere ifølge NAV (2022). Eldrebølgen er på vei, og vi venter i spenning på Helsepersonellkommisjonens avklaringer om veien videre for å møte denne utfordringen.

Vi har på gang en prioriteringskrise i helsevesenet da vi skal tilby lik rett til best mulig tilgjengelig medisinsk behandling for nødvendig helsehjelp uavhengig av bosted og sosial status. Vi må prioritere helsetilbud da pengene ikke vil strekke til.

Vi har en budsjettkrise i helseforetakene og en underfinansiering i fastlegeordningen basert på statlig dekret og rammebetingelser over statsbudsjettet.

Vi opplever en eksplosiv vekst i private helseforsikringer med ønske og forventning om rask medisinsk behandling ved sykdom. Økende etablering av private helsetjenestetilbud.

Er vi på vei mot et todelt helsevesen i Norge hvor det offentlige svekkes? Fungerer helseforetaksmodellen og samhandlingsmodellen etter intensjonene når så mange kriser rammer helsevesenet vårt?

Budsjettvedtak i Stortinget bestemmer finansieringsrammen til vårt offentlige helsevesen. Vi bruker omtrent 10% av BNP på helseutgiftene i Norge, og andelen er fallende.

Ifølge en OECD-rapport fra 2021 har Norge falt fra 3. plass til niendeplass mot en fjerdeplass i 2017, når det gjelder helseutgifter som andel av BNP. Vi er så vidt inne topp 10, men ikke på pallen.

Det som er mer oppsiktsvekkende er at under halvparten av pengene går til medisinsk behandling!

Helseutgiftenes andel av offentlige utgifter er i Norge redusert over tid. Vi ligger i verdenstoppen med BNP per innbygger, men vi bruker kanskje ikke så mye penger på medisinsk behandling i landet vårt som vi skulle tru når vi blander sammen summen av helseutgifter med tall samlet for medisinsk behandling og utgifter til pleie og omsorg.

Da bør vi kalle en spade for spade og si til befolkningen at vi ikke ser oss råd til å bruke mer enn 5% av statsbudsjettet på medisinsk behandling.

Er det nødvendig å underfinansiere fastlegeordningen som kan gå i oppløsning med manglende rekruttering og stabilisering av tjenesten? Må sykehusene drives etter en amerikansk bedriftsøkonomisk modell (New Public Management) med innsatsstyrt finansiering som ikke holder mål med dagens budsjettrammer hvis vi skal gi forsvarlig nødvendig helsehjelp til alle pasientgrupper.

Må helseforetakene ha ansvar for bygningsmasse på sine budsjetter som minsker evne til drift?

Det er nok en myte at vi bruker mest penger på helse i verden. Vi bør legge ned helseforetakene og innføre faglig politisk rammefinansiert styring igjen, og vi bør finansiere fastlegeordningen ordentlig. Ellers risikerer vi et todelt helsevesen etter amerikansk modell, og dit vil vi ikke, eller?