Lørdag ble storverket “Andre verdenskrig i nord” presentert i Tromsø. Under lysekronene i Sparebankens festsal fikk vi en smakebit fra tre helt ferske og ganske store bind om verdenskrig hele veien fra Majavatn til Pasvik, bøker der den bergenske forretningsmannen Trond Mohn har bidratt med avgjørende finansiering.

En av nestorene i norsk historieforskning, professor Ole Kristian Grimnes, sa det slik i sitt innlegg: Krigen i nord, som lenge var et appendiks og en periferifortelling, er gjennom disse bøkene nå til fulle en del av den nasjonale krigshistorien. Noen fortielse er det slett ikke snakk om. Dette er norsk historie, ikke landsdelshistorie.

Det er ingen liten anerkjennelse til et miljø i Tromsø. Noe som igjen understreker potensialet i klassisk humaniora som prioritert del av et breddeuniversitet som skal gjøre en jobb for Norge i nord.

Her er det noe å strekke seg etter for statsviterne ved universitetet. Hvordan kan de ta en tilsvarende rolle på sikkerhetspolitikk og geopolitikk? Her er det muligheter som bør utforskes i de strategiske stiene historikerne har tråkket opp med sitt utsyn og overblikk.

Historikerne forvalter vår kollektive hukommelse. En nær fortid med fascisme og forakt for menneskeliv kommer enda nærmerenår blodig, konvensjonell krig igjen er skremmende aktuelt i Europa. Terrorbombing av byer og tvangsdeportasjoner i Ukraina vekker fryktelige minner hos de få gjenlevende tidsvitner i den nordligste landsdelen. Bare spør de som var barn og opplevde bombene falle i Bodø og Kirkenes og jevne alt med jorden.

Hendelsene gjennom de mørke årene fra 1940 til 1945 er ikke bare erfaringer om tap av friheter, motstandskamp og svik der noen trådte feil. Det er også dramatiske beretninger om endringer i hverdagsliv der nordmenn måtte tilpasse seg endrede livsvilkår under okkupasjon, med knapphet på mat og ressurser. I dag, i skyggen av slagmarken i Ukraina, diskuterer vi i hvilken grad vi er forberedt om dette skulle skje igjen.

Ole Kristian Grimnes, som forøvrig selv er barnefødt i Tromsø, la til: UiT har tatt over som det nasjonale akademiske tyngdepunkt på forskning om 2.verdenskrig, ikke bare i vår egen landsdel og Nordkalotten, men også i hele Norge.

Det er litt av en attest. Det skal bli interessant å se om det er en posisjon UiT er i stand til å holde på.

Så er det det interessant å reflektere over at veien dit ikke ble lagd helt av seg selv. Det er et resultat av dyktige og dedikerte fagfolk, javisst, der unge forskere har fått folk som Einar Arne Drivenes, Fredrik Fagertun, Einar Niemi, Tom Kristiansen og Bjørg Evjen som mentorer.

Men i tillegg har det vært en politisk vilje. Noe av forklaringen finnes i en innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i april 2015.

Da ble det lagt frem (og vedtatt) et representantforslag fra blant andre stortingsrepresentantene Helga Pedersen, Ingalill Olsen, Tove Karoline Knutsen, Eirik Sivertsen, Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes. Det handlet om å opprette et professorat ved UiT for å styrke forskning og formidling om 2. verdenskrig i det nordlige Norge og nordområdene.

Bakgrunnen var at Forsvarsdepartementet hadde mottatt en gave som skulle danne grunnlag for opprettelsen av et «krigsprofessorat». Forsvarskomiteen på Stortinget la i sin behandling, på ren refleks, til grunn at dette burde legges til Oslo.

Den hurlumheien som saken avstedkom, med debatt både i Stortinget og i media, førte etter hvert til at Forskningsrådet har blitt en sentral finansieringspart i den store satsingen på krigsforskning i Tromsø.

Det har vært sagt at krigen i nord var helt annerledes enn i sør. Og det blir ikke mindre sant hver gang det sies. Men diskusjonen om krigen er ikke uten fallgruver. Den har på godt og vondt blitt en fortelling om tap og offer, en referanse for dagsaktuell politikk og nordlendingen som marginalisert figur. Krigen har blitt til myter som også blir misbrukt, slik professor Einar Niemi peker på.

Universitetet i Tromsø har i mange år hatt et vitalt og faglig solid historisk miljø som selvfølgelig handler om mer enn krigen. De har brakt frem viktig kunnskap og store bokverk om nordnorsk kulturhistorie, norsk polarhistorie og ikke minst de historiske relasjonene mellom Norge og Russland.

Nå kan vi legge 2.verdenskrig til denne listen, selv om noen nok synes det er slitsomt at vi aldri blir ferdige med krigens gru her nord. De har uansett lite å se frem til. For professor Stian Bones og den nye generasjonen historikere ved UiT kommer til å sørge for at det forblir slik i mange år fremover.

Akkurat det må vi bare takke dem for. Fordi fred ikke er noe vi kan ta for gitt.