I den samiske revitaliseringen har det foregått en politisk motivert debatt om samenes historie (egentlig samisk opphavshistorie), både om tilstedeværelse, DNA og rettighetsgrunnlag. Samiske rettigheter knyttes først og fremst til «lang tids bruk», men i den pågående debatten omskrives og fornektes samisk historie på måter som grenser til overgrep. Vi hevder ikke at rettigheter skal bestemmes av genetikk eller DNA, men rett må være rett om det forskere mener å vite om den samiske historien og forhistorien. Vi er forskere ved UIT som i vår forskning i sosialantropologi og farmakologi (biologi), har sett på samisk genetikk og såkalte substrater, det vil si ord fra gamle og glemte språk som er bevart i dagens samiske språk. Sammenstilt med funn fra nyere genetiske undersøkelser viser substratene et paradoks: Samene er et vestlig folk med et østlig språk.

Substratene har overlevd et språkskifte som språkhistorikeren Ante Aikio anslår å være fullført for rundt 1500 år siden. Siden språk er identitetsgivende, kaller ikke Aikio de som brukte de gamle språkene for samer, men samenes forfedre. I nordsamisk finner man mer enn tusen ord fra disse gamle språkene. Ord som ifølge språkforskerne ikke hører hjemme i dagens finsk-ugriske språk. Mange av disse ordene er navn på dyr, eller beskrivelser av landskap eller klima. Særlig landskapsbeskrivelsene er interessante fordi de på en fortettet måte viser egenskaper ved naturen.

Mange av substratene handler om dyr man finner nær kysten. Eksempelvis heter røye ravdu på samisk, mens sjørøye heter valas. Valas er et gammelt ord, mens ravduhører hjemme i dagens språk. Et annet eksempel er navnene på henholdsvis lirype (rievssat), og fjellrype (kiron). For en bedre forståelse av samenes historie er de gamle stedsnavnene som er bevart i nordsamisk betydningsfulle. Navn som Allap/Allath (betyr snøspurv - se for eksempel Alapen og Alapnes i Målselv), Rustefjelbma i Tana (Rustebetyr frostrøyk og Fjelbma betyr liten, dyp, stilleflytende elv) eller Nussir (fjell på enden av et fjellparti), er noen få blant mange eksempler på at steder fremdeles har navn som er svært gamle, en rikdom bevart i samisk språk.

Aikio har en klar formening om hva dette betyr historisk sett. Det er ingen grunn, sier han, til å tro at de som opprinnelig koloniserte Skandinavia etter istiden har blitt byttet ut: men de har skriftet språk - og gjennom dette skiftet - kan forskere som Aikio «se» langt bakover i tid. Det samme kan også sies om mitokondrie-DNA, som arves direkte fra mor til datter, og Aikio (2012) refererer også til en helt sentral undersøkelse av samisk, europeisk og østlig (sibirsk) DNA, formidlet i artikkelform av Tambets (2004).

I Tambets artikkel er et sentralt funn at samisk DNA utgjør et helt unikt avvik i europeisk sammenheng. Spesielt dreier det seg om haplogruppe U5b1b1, som skiller seg fra all annen europeisk genetikk, og anslås adskilt fra sine nærmeste slektninger Berberne i tidlig steinalder.

Kort tid etter at mennesker migrerte ut av Afrika og inn i Europa for ca. 50.000 år siden oppstod genvarianten som kalles haplogruppe U. Stammødrene til henholdsvis berbere og samer skilte lag et sted i området som i dag er Frankrike/Spania i tidlig steinalder. Berberne migrerte tilbake til Nord-Afrika, mens samene gjenbefolket Nord-Europa etter at istiden hadde nådd sitt maksimum (Alessandro et al. 2005). Samene antas på bakgrunn av slik genforskning å representere en eldgammel, genetisk isolert befolkning fra Fennoskandia (Jeroen et al. 2010), hvis gener er forskjellige fra andre arktiske befolkninger (Lahermo et al. 1996).

Ifølge denne forskningen representerer dermed samer et «befolkningsisolat», det vil si at samene en gang i tiden har vært isolert i flere tusen år fra andre folkegrupper. Dette kan ha skyldtes at folkegruppen har blitt isolert på grunn av is. Kort tid etter at isen begynte å trekke seg tilbake, i det 8.–10. årtusen før nåtid, befolket grupper av jegere og fiskere kystregionen i Skandinavia, et godt stykke inn i Finland og til Kolahalvøya. Det er foreslått at de kan ha vært forfedrene til dagens samer (Sumkin 1990, Tambets 2004).

Studiene viser altså at samisk mitokondrie-DNA er europeisk, selv om den skiller seg vesentlig ut fra øvrig europeisk mitokondrie-DNA, og at ca. 6 % av samisk DNA har et østasiatisk bidrag (Jeroen et al. 2011).

Også innenfor fagfeltet farmakogenetikk ser man at deler av samisk genetikk skiller seg ut fra øvrig befolknings. Farmakogenetikk forteller om oss hvordan forskjellige etniske grupper påvirkes av forskjellige legemidler. Enzymet Katekol-O-metyltransferase (COMT) bryter ned dopamin og visse legemidler, og det er knyttet til genetisk polymorfisme og etniske forskjeller. Forskere ved Universitetet i Tromsø har undersøkt COMT-aktivitet i norsk og samisk befolkning. I studiet ble det antydet at samer har lavere COMT-aktivitet enn nordmenn, noe som kan tyde på at samer bryter ned dopamin saktere enn øvrig befolkning (Klemetsdal et al., 1994). Slike resultater kan bety at medisinering bør differensieres relatert til slike eventuelle genetiske forskjeller. Lavere COMT-aktivitet gir et høyere dopaminnivå i hjernen.

Det er klart at alle vitenskapelige teser og resultater kan bestrides, og dette gjelder også genetikk og språkhistorie. Men vitenskapelige paradigmeskift oppstår i fagfellevurderte fora. Dette er en sentral forutsetning for troverdighet i forskning og akademisk kunnskapsutvikling. Vi ønsker absolutt ingen «rasifisering» av genetikken, men vi ser den som viktig i forståelsen av samenes historie og forhistorie. Aikios tese om substratspråk og språkskifter støttes også av funn i genforskningen.

Vi legger ved referanser til vitenskapelige arbeider vi støtter oss på her.

Aina Westrheim Ravna, professor, farmakolog, UiT Norges Arktiske Universitet
Bror Olsen, førsteamanuensis, sosialantropolog, UiT Norges Arktiske Universitet

  • Aikio, A. (2004): “An Essay on Substrate Studies and the Origin of Saami: Etymologie, Entlehnungen und Entwiklungen.” Helsinki: Société Néophilogique 5-34.
  • Aikio, A. (2012): “An Essay on Saami Ethnolinguistic prehistory.” In A Linguistic Map of Prehistoric Nordic Europe.” Helsinki: Mémoires de la Société Finno-Ougrienne 266. 63–117.
  • Alessandro et al. (2005): «Saami and Berbers—An Unexpected Mitochondrial DNA Link” American Journal of Human genetics, 76:883–886.
  • Jeroen et al. (2011): «A genome-wide analysis of population structure in the Finnish Saami with implications for genetic association studies” European Journal of Human Genetics, 19, 347–352.
  • Klemetsdal et al. (1994) “Low catechol-O-methyltransferase activity in a Saami population”. European Journal of Clinical Pharmacology, 46, 231–235
  • Lahermo et al. (1996): «The Genetic Relationship between the Finns and the Finnish Saami (Lapps): Analysis of Nuclear DNA and mtDNA” American Journal of Human Genetics 58:1309-1322.
  • Sumkin VJ (1990) On the ethnogenesis of the Saami: an archaeological view. Acta Borealia
  • Tambets et.al. (2004): “The Western and the Eastern Roots of the Saami - The Story of Genetic “Outliers” Told by Mitochondrial DNA and Y Chromosomes”. American Journal of Human Genetics, 74: 661-682.