Denne uken er det klimatoppmøte i Egypt. Presidenten i Senegal og den Afrikanske unionen Macky Sall har en tydelig beskjed til resten av verden. «Ansvaret må bli delt, de som forurenser mest, bør betale mest». Det er ikke bare i kroner og ører vi som forurenser mest må ta det største ansvaret. Vi som har gjort oss mest oljeavhengig må også være de først til å finne andre løsninger. Både for å bevare norsk natur og klima, og hjelpe resten av verden med å nå sine klimakuttmål.


I Norge er det oss samer som både rammes hardest av klimaendringene, og som ofte får vår kultur ofret for å «løse» klimakrisen. Derfor ga Arbeiderpartiets samepolitiske konferanse, det øverste samepolitiske organet i Arbeiderpartiet, et klart nei til opprettelse av Wisting-feltet og flere nye oljeplattformer i Norge, og gikk inn for en styrt avvikling av petroleumsindustrien innen 2035.

Vårt nei er et ja til en verden med ren mat, rent vann, tømmer, brensel, pollinering og rekreasjon. Det er selve eksistensen til oss mennesker på jorda som står på spill.

Det samme spørsmålet vil også komme opp i Troms Arbeiderpartiet når vi neste helg skal vedta fylkestingsprogrammet for 2023-2027. Programmet er fullt av gode sosialdemokratiske saker med bred støtte blant partiets medlemmer. Vi skal sørge for at flest mulig kan gå på en skole nært seg, og utvikle en læreplass garanti. Fylkestinget skal jobbe for at Tromsø for et nasjonalt rom-senter. Og vi skal fortsette å utvikle null- og lavutslipps busser og båter til landets beste priser.

Men det er en uenighet i programkomiteen sitt forslag på et punkt:

«Troms Arbeiderparti vil Jobbe for en styrt avvikling av petroleumsindustrien innen 2035, og ikke åpne nye oljefelt til fordel for utvikling av fornybar energi.»

Fra et samisk perspektiv kan det med første øyekast virke åpenbart at oljeutbygging kan være en god løsning. Om vi henter energien vår fra områdene langt fra de plassene vi driver fiske og reindrift så kan vi lette på trykket av energiutbygging på områdene vi trenger for å holde på vår kultur.

Men om energien vi henter ut er fossil og bidrar til mer CO2 i atmosfæren så har de ikke noe å si om vi henter den ut midt i et reinbeiteområde eller om vi henter den ut i Qatar. For klimaendringen finner oss uansett hvor i verden utslippet kommer fra.

Krigen i Ukraina har ført til en ny dimensjon i denne debatten. Allerede før krigen kunne man skimte en global energikrise i skumringen. Etter lav etterspørsel på energi som følge av koronapandemien var det mange tapte måneder med produksjon av varer og tjenester som tas igjen. Slutten på gassforsyninger fra Russland gjorde denne situasjonen enda verre.

Kombinasjonen av dette og et naboland i krig gjør det lett å tenke at klima kan vente, og at vi må fortsette med oljeproduksjon i Norge. Både fordi vi trenger energi, og fordi det er god sikkerhetspolitikk å drive næringsvirksomhet i Nord.

Denne løsningen overser at klimaendringen er en av de største krigspådriverne i verden. Klimaendringene ødelegger livsgrunnlaget til folk både her i Nord og i resten av verden. De skaper usikkerhet rundt matforsyningene til folk. Ikke minst presser det folk til å flykte fra stedene de bor i ettersom de ble ulevelige.

Ungdommene og samene i Arbeiderpartiet har nå sagt sitt og står sammen om å ta Norge sitt klimaansvar på alvor. Vi anbefaler resten av partiet å lytte og si nei til nye oljefelt i Norge og ja til en styrt avvikling av petroleumsindustrien. Det er på tide at Arbeiderpartiet viser lederskap og peker ut retning mot en grønnere og tryggere fremtid for urfolk, ungdom og våre etterkommere.