Norge har store muligheter for å øke en grønn industriproduksjon. Ved siden av leverandørindustrien, og noe prosessindustri, har Norge sakket etter i industriell verdiproduksjon. Dette er en utfordring for Norge. Den framtidige verdiskapning vil ikke bare være knyttet til olje -og gass, men vil kreve innovative grønne industrisatsninger.

Norges klimautslipp skal halveres innen 2030 (sammenlignet med 1990 nivå). Mot 2050 skal lavutslippssamfunnet med netto null utslipp realiseres. Dette er en del av samarbeidet med EU – bare internasjonalt samarbeid kan sikre dette – European Green Deal.

Vi trenger en aktiv og offensiv industripolitikk som skaper nye og trygge arbeidsplasser. Klimaomstilling og industrialisering er to sider av samme sak.

Behovet for en 420 kv linje som dekker hele Finnmark er en forutsetning for å realisere en elektrifisering som kobles til industrielle muligheter i Finnmark. Nye arbeidsplasser kombinert med klimamål krever økt energiproduksjon og forbedringer i infrastruktur og strømnett.

Finnmark har i dag produksjon av kvarts i Tana og nefelin på Stjernøya (Stirerdna). Oppstart av kobberproduksjon i Repparfjord prosjekteres nå. Her planlegges en miljøtilpasset og full elektrifisert produksjon som vil skape gode arbeidsplasser. I Sør-Varanger planlegges oppstart av gruvene med dagbrudd.

Det vi nå må få til er en ny målrettet industrisatsning basert på egne ressurser og fornybar kraft - produsert og brukt lokalt. Hydrogenproduksjonen som planlegges i Berlevåg må kombineres med kraft, slik at Finnmark blir den foretrukne lokaliteten for en storstilt grønn stålproduksjon. Finnmark har potensial for mineralutvinning på flere områder. I tillegg har fylket store muligheter for å utvikle vindkraftproduksjon både på land og til havs. Dette må selvsagt skje i dialog med befolkningen og andre næringer i fylket.

Dersom vi ikke tar i bruk denne muligheten, er faren for at vi vil se at bosetningen i Finnmark fortsetter å gå ned. En omfattende grønn industrisatsning som skaper arbeidsplasser er en forutsetning for befolkningsvekst i Finnmark.

Industri, kraftproduksjon og jernbaneutbygging har konsekvenser for hvordan vi disponerer våre arealer. Men Norge og Europa må ta sin del av ansvaret for det grønne skiftet i form av miljøvennlig mineral- og kraftproduksjon. Den fattige verden må ikke være de eneste som skal sikre oss metaller, slik at vi kan kjøre rundt i elbiler, mens vi miljøchatter i våre smarttelefoner med metaller fra sjeldne jordarter.

Klimaomstilling, grønn industri, jernbaneutbygging og overgang til fornybare energikilder vil gi synlige arealmessige fotavtrykk.

Dersom vi ønsker vekst og bosetning i Finnmark må vi gjennom dialog finne løsninger på framtidig arealbruk. Dette gjelder for fiskeri, jordbruk, reindrift, reiseliv og industri! Hvem skal sette premissene for hvordan vi skal bruke våre arealer for å gi vekst og arbeidsplasser? Vekst i Finnmark skapes ikke gjennom politiske besvergelser om sentralisering, men kun ved å ta i bruk våre naturgitte muligheter. Ønsker vi å ta del i en grønn industriell klimaomstilling, eller skal vi la den skje andre steder?