Professor Øyvind Ravna, lederen for forskergruppa for same- og urfolksrett ved Universitetet i Tromsø, har fått en spesiell posisjon i debatten om samiske rettsforhold. Men hvordan rollene blandes i pendelen mellom politikk og forskning, også med elementer av økonomiske egeninteresser, er i stor grad ukjent for publikum.

Ravna er i offentligheten først og fremst kjent for sine skarpe polemiske utfall mot Finnmarksloven og Finnmarkseiendommen (FeFo). Faktisk er det vanskelig å komme på noen som så systematisk, og over så lang tid, har brukt sin posisjon og det meste av sine ressurser, til å argumentere mot FeFo's eksistens.

Les også

Forskning uten vidvinkel

I to rettssaker de siste årene har professoren i Tromsø også vært såkalt rettslig medhjelper og utreder, i saker der nettopp FeFo har vært Ravnas motpart.

Dommene i Nessebysaken og Gulgofjordsaken er åpent tilgjengelig, der utgiftene refereres mot slutten, under «saksomkostninger».

Til sammen mottok Ravna nærmere en million kroner i salær og utlegg (988.388,- inklusive merverdiavgift) for disse to sakene, som retten beregnet til 475 timers arbeid, altså over 2000 kroner per time.

Begge ganger var professoren på den tapende parts side. Nesseby-saken gikk helt til Høyesterett i 2018.

Les også

Fjellheim ute av fokus

Så er spørsmålet hvordan Ravna fikk tid til å gjennomføre disse omfattende og godt betalte oppdragene.

Ved nærmere undersøkelser viser det seg at den akademiske friheten ved Universitetet i Tromsø kan være ganske lukrativ. For Ravna har verken hatt permisjon eller annet registrert fravær fra sin stilling ved UiT i disse periodene.

Dermed kunne Ravna i tillegg heve sin faste statlige lønn som professor, samtidig som han noterte nær en million kroner i tilleggsinntekter.

Hvordan kunne det være mulig? Jo, fakultetsdirektør Øyvind Edvardsen ved juridisk fakultet har en forklaring: Han opplyser at UiT ikke hadde noen innvendinger.

Tvert imot; UiT så det det som positivt at Ravna “bidro med sin fagkunnskap, som en del av samfunnsoppdraget” til Universitetet.

Det kan vanskelig tolkes på noen annen måte enn at juridisk fakultet i Tromsø så på Ravna som universitetets mer eller mindre stedlige representant, i disse to rettssakene om kompliserte eiendomsforhold i Finnmark.

Les også

På alle måter et radikalt lovforslag?

Utenfra kan det dermed se ut som at UiT faller ned på en bestemt side, i en av de aller mest konfliktfylte interessemotsetninger i Norge de senere årene.

Som kjent tapte Ravna begge sakene. Men historien slutter ikke der. Ravna ga nemlig ikke opp. Han søkte til Norges Forskningsråd - der han fikk tilslag - og mottok en bevilgning på åtte millioner kroner for å forske på “Forvaltning av land og ressurser i Sapmi”.

Et av de gjennomgående forskningsspørsmål i søknaden hans, er hva som kan bli konsekvensene av dommen i Høyesterett i blant annet Nesseby-saken.

Med andre ord - det er blant annet snakk om forskning på rettsavgjørelser hvor Ravna selv var den tapende part.

Når kommentariatet «klikker i vinkel»

Det er rimelig å anta at det kunne bli et spørsmål om habilitet, dersom man ønsker å forske på utfallet av en sak der man selv var sterkt involvert på den ene siden. Men i sin søknad til Norges Forskningsråd, slik den foreligger i en tilsendt versjon fra UiT, nevner ikke Ravna, som prosjektleder, sine mulige habilitetskonflikter med et eneste ord.

Dette til tross for at det i punkt 3.1 i bestemmelsene om habilitet og tillit i Norges forskningsråd i 2020, sto at automatisk inhabilitet inntreffer når “han eller hun selv er part i saken”.

Forskningsrådet legger videre vekt på at en særlig skal vurdere og vektlegge en mulig personlig interesse for utfallet av saken.

Les også

Fakta, følelser, verdier og legitimitet i samedebatten

Hvor stor troverdighet og legitimitet har forskningsresultater om en sak som i dette tilfellet kommer fra en person som har vært tungt involvert og med svært sterke og bastante meninger i den ene siden i en sak som det forskes på?

Hvordan står dette seg, målt opp mot Forskningsrådets egne formuleringer om at, “det er overveiende sannsynlig at noen vil reise spørsmål ved en persons upartiskhet, og at dette vil svekke tilliten til den aktuelle beslutningen.”?

Selv om Forskningsrådet habilitetsregler først og fremst omfatter ansatte i Forskningsrådet og de som skal granske søknadene, burde det ikke være en etisk ryggmargrefleks hos søkere om å gjøre rede for mulige partsinteresser i saken det skal forskes på - og som vil kunne ha konsekvenser for troverdigheten i offentligheten når resultatene av forskningen foreligger?

Hvis man vurderer Ravnas ulike roller, debattbidrag og faglige produksjon, og sammenholder det med Forskningsrådets bestemmelser om habilitet og tillit, er det vanskelig å se at Ravna kan regnes som uhildet.

Dette reiser et viktig spørsmål: Er det slik at Forskningsrådet og Universitetet i Tromsø mener at målet helliggjør midlene – og at minoritetsforskning (i dette tilfelle urfolksforskning) er unndratt vanlige habilitetskrav for forskning?

Hvis svaret på dette er ja, vil det jo være svært gunstig for Ravna. Da har professoren fått en fribillett til å foreta sin reise, frem og tilbake mellom vitenskap og aktivisme, på skattebetalernes bekostning.

Les også

Hvordan reflekterer du over egen makt, Skjalg Fjellheim?

Men for allmennheten vil det sannsynligvis reise noen spørsmål om tilliten til forskningens troverdighet og på hvilken måte Universitetet i Tromsø definerer sitt samfunnsoppdrag.

På en annen side er det nok slik, som Morten Strøksnes skriver i Dag og Tid, at juss er en vitenskap der egne holdninger er viktig for hvordan man tolker lover og hva man mener bør være rådende lov.

Om jurist X leder det og det utvalget, skriver Strøksnes, “kan en ofte på forhånd slå fast hva konklusjonen blir, på grunn av de faglige posisjonene og personlige holdningene vedkommende har hatt og vist over mange år.”

Universitetet i Tromsø har likevel et selvstendig ansvar når det gjelder å ivareta vitenskapens troverdighet og tillit.

Det er en risiko for at landsdelens viktigste institusjon manøvrerer seg selv inn i et hjørne, og inntar rollen som ensporet og ubalansert aktør, innenfor et eksplosivt saksområde hvor sterke interesser i Nord-Norge kommer til å stå mot hverandre i lang tid fremover.

Det burde være tilstrekkelig med tankekraft og refleksjonsevne ved UiT til å gjøre egne selvstendige vurderinger av hva konsekvensene kan bli av å aktivt bidra til en slik polarisering.