I kjent stil serverer Avisa Nordland onsdag nok en rosenrød historie om PCI-senteret ved Nordlandssykehuset.

Selv om reportasjen er blottet for motforestillinger, fremgår det at de ansvarlige ved senteret så langt ikke kan dokumentere noen helsegevinst overhodet for befolkningen.

Hele saken er spektakulær, ved et sykehus som ifølge Dagens Medisin må kutte over 250 årsverk på grunn av et dramatisk underskudd på 300 millioner kroner.

Så langt har det omdiskuterte PCI-dagsenteret, som en rekke nasjonalt ledende fagfolk advarte mot, kostet 60 millioner kroner de to første driftsårene, i tillegg kommer bokførte kostnader til oppstart og investeringer i utstyr. Til sammen nærmer det seg trolig 100 millioner kroner, altså nær en tredjedel av sykehusets underskudd i 2021.

De medisinske inngrepene utføres av to spesialister med oppsiktsvekkende lukrative avtaler, en av dem er bosatt i Oslo. Han har 100 prosent stilling, men med aktiv arbeidstid på kun 25 uker, altså under 50 prosent. Lønnen for disse ukene er 1.75 millioner kroner, i tillegg dekkes alle reiser og bolig av Nordlandssykehuset.

Den andre legen pendler fra Tromsø, han har krav om å arbeide kun 27 uker av året ved sykehuset, øvrig arbeidstid kan gjennomføres via hjemmekontor, i følge arbeidsavtalen mellom legen og Nordlandssykehuset.

PCI fra hjemmekontor høres merkelig ut, som så mye annet med sakskomplekset. Lønningene og arbeidsavtalene er uansett noe å slå i bordet med til underbetalte intensivsykepleiere i Nord-Norge som har jobbet seg helseløse for lav lønn under pandemien.

Hvem har inngått disse avtalene som andre arbeidstakere i helsevesenet bare kan drømme om? Jo, nettopp, det er Beate Sørslett, direktøren som nå skal rydde opp i det økonomiske kaoset ved samme sykehus!

Og det er mer: På toppen av kostnadene ved Nordlandssykehuset, får i tillegg UNN en betydelig øremerket kompensasjon for inntektstapet som følger med redusert aktivitet og tapt pasientgrunnlag, etter at et velfungerende høyvolum-senter i landets minste helseregion, men med landets høyeste overlevelse, ble splittet opp.

I det hjertemedisinske miljøet i Norge er det mange som bare rister på hodet over prioriteringene i Helse Nord, og mange spesialister pekte da også på forhånd mot hva som ville bli konsekvensene for hele regionen.

PCI-senteret ved Nordlandssykehuset er nå et symbol på alt som er galt med ressursbruken i Helse Nord, et foretak som de neste årene står foran store økonomiske problemer.

Det har endt opp som et svært kostbart tilbud med to leger som er der halve året, hvor pasientene i svært liten grad får tilgang til raskere behandling for de alvorligste infarktene, siden tilbudet bare dekker 40 av ukens 168 timer, med stengte dører helger, helligdager og hverdager etter klokken 15. De akutt syke sendes likevel til Tromsø.

Og de store problemene med å bemanne senteret, slik kostnadene og fantasi-lønningene indikerer, viser at det heller ikke er realistisk å etablere en døgnkontinuerlig vaktordning i fremtiden.

Det er vanskelig å se for seg noe mer ineffektivt enn å flytte behandlingskapasitet fra et sted til et annet innenfor samme helseregion, og det til en svimlende pris, titalls millioner som selvfølgelig burde vært brukt der det er størst behov i landsdelen, til kreftbehandling, rus, psykiatri og prehospital behandling i distriktene.

Når Nordlandssykehuset nå skal kutte kraftig, burde det være et tankekors at man åpenbart er villig til å ofre viktige lokalsykehusfunksjoner for befolkningen, til fordel for et kostbart prestisjeprosjekt med overlønnede leger i transitt, og uten målbar helsegevinst.

Inkompetansen i Helse Nord ser ganske enkelt ikke ut til kjenne noen grenser, fra direktørsjiktet og hele veien til styrerommet. Alt er lov, og ingen feil får noen konsekvenser overhodet.

Nordnorsk helsevesen scorer ofte lavt på nasjonale målinger. Men på ett punkt er landsdelen i det nasjonale toppsjiktet;en rekke saker de siste årene viser at man i Helse Nord har satt en egen standard for marginaliseringen av den medisinske fagligheten i Sykehus-Norge. Det er styringsbyråkrater med millionlønninger og styremedlemmer i foretaket som sløser bort fellesskapets midler, med basis i egne postadresser og lokale gårds-og bruksnumre.