Illusjonen sitter dypt om at så snart Russlands krig mot Ukraina slutter, så er det full fart tilbake til «folk-til-folk»-samarbeidet med Kola-Russland. Dessverre – det kan regnes som et avsluttet kapitel for kanskje en hel generasjon fremover.

De siste 20 årene har hele 10 millioner russere forlatt sitt hjemland (både migranter og flyktninger) – og nå i 2022 har mellom 400.000 og 700.000 russere dratt ut (flukt fra Ukraina-krig og mobilisering).

Det er eksilrusserne som er vårt beste – ja, kanskje eneste håp – om overhodet å få en «normal» relasjon til et land som statsminister Jonas Gahr Støre sier vi er dømt til å ha som «nabo» - uten at han med ett ord har kommentert hva masseutflyttingen virkelig betyr.

Ikke bare har russerne i eksil organisert seg, men de er i full gang med det som kan bli en eksil-regjering. Det er vokst frem organisasjoner med store russiske kolonier i Tyskland, Nederland, Frankrike, Spania – og selvsagt i de baltiske stater, som nå er det store samlingssted for de som arbeider for et russisk demokrati.

En parallell til vår egen historie fra andre verdenskrig, der Norge i likhet med mange land i Europa måtte bygge opp sin fremtid med ledere, folk og styrker i et England som viktigste bastion mot barbariet. Aktive motstandsgrupper finnes også inne i Russland.

Mye skjer under paraplyorganisasjonen «Free Russia Forum» som har dannet en «Russian Action Commitee». Denne står bak store kongresser, som i Vilnius i Litauen 31.august til 2. september i år med en rekke offisielle representanter fra europeiske stater til stede.

Mye av arbeidet dreier seg om kartlegging av hva som skjer i Putin-Russland - med andre ord en særdeles viktig kilde for oss til å bli oppdatert. Dette er også kvalitetsikret ved at universitetene i de baltiske stater arbeider tett med «Free Russia Forum».

Hvordan skal vi i Nord-Norge forholde oss til Russland i tiden foran oss? Løsningen er dessverre ikke å lage en slags ny svingdør til Murmansk. Det store flertall russere gjør som i kommunisttiden. De isolerer seg i håp om å få være i fred for herskerne bare de lar være å vise selvstedighet. Det store oppgjøret med fortiden er umulig innenlands i Russland.

Men nå vokser Eksil-Russland i forrykende fart. Utmarsjen fra Russland har skutt fart de siste 20 årene, og med den såkalte mobiliseringen i september til krigen mot Ukraina har flukten blitt en ustoppelig flodbølge. I følge en stor analyse utført av «Free Russia Foundation, «EXILED RUSSIANS June 2022» bor det i dag 10 millioner russere utenfor Russland. De reiste spesielt til de tidligere sovjet-republikker og til land som Georgia, Kazakhstan og Tyrkia for senere å slå seg ned også i Vest-Europa med store kolonier i Tyskland og Nederland.

Inntil 2022 og innmarsjen i Ukraina regnet forskerne med at 450 000 russerne forsvant ut av landet årlig. Denne strømmen har så økt i år med mellom 400.000 og 700.000 særlig unge menn som har rømt fra Russland. Det merkes spesielt i naboland som Georgia som har hatt visumfri adgang for russerne.

De som flyttet ut før 2022 er stort sett mellom 25 og 45 år. De fleste forlot solide jobber, 34 prosent var IT-spesialister og 33 prosent var ledere. Over 90 prosent behersker engelsk. Politisk undertrykkelse, sosial uro og mangelen på demokratiske friheter er hovedårsaken til at de forlot sitt hjemland. Veldig få av dem ønsker å vende tilbake til Putin-Russland.

Et hovedspørsmål i dag er om Russland kan demokratiseres, hvordan skal det skje og hvor raskt. Noen av svarene finnes i en stor analyse i regi av tenkebanken Atlantic Council, med fremtredende forskere bak. Oppgjøret med fortiden og nåtiden krever svært dyptgående prosesser som vil ta lang tid.

Et demokratisk Russland må bryte med en ekstrem sentralisert start styrt fra Kreml. Forskerne går ikke av veien for å foreslå at Kreml i seg selv som symbol på avskaffes. Dagens Kreml bør bli et museum med fri adgang for alle til å se og lære om landets dystre historie. Lenin-mausoleet skal avvikles og sammen med monumenter som forherliger kommunisttiden, Lenin, Stalin og en ekstrem nasjonalisme skal fjernes!

«Folk-til-folk»-programmet med Barentsrådssekretariatet var et bedrag, fordi vi hele tiden måtte underordne oss diktatur-Russlands rammer. Det går en rett linje fra kommunist-diktaturets dager, Sovjetunionens undergang i 1991 og til dagens Putin-Russland. Og Putin er ikke alene. Verre diktatorspirer venter i kulissene på å overta.

Kola er kneblet. Dreieboken fra Stalins røde diktatur er oppskriften for en streng overvåking og kontroll av styre, samfunnsliv og økonomiske aktiviteter på Kola og i Russland. «Folk-til-folk»-samarbeidet var underkastet den samme kontroll. Vår forestilling om at bare vi legger godsiden til så blir alt så uendelig mye bedre, var og er en farlig illusjon fordi vi ikke vil se hvor ille regimet virkelig er. I dag vet vi det.

Russland har aldri klart å ta et oppgjør med sin kommunistiske fortid. Putin-regimet har kun videreutviklet dette til et diktatur med røttene dypt forankret i Lenins og Stalins kommunistiske røde terror – forverret gjennom moderne teknologi med den totale overvåkning dette betyr. I april 2005 erklærte Putin at «Sovjetunionens kollaps er den største geopolitiske tragedien i det 20. århundret» - og han har målsatt seg å endre på dette.

For å komme videre med denne naboen er vi nødt til å ta et oppgjør med egne holdninger. Som vår nære historie det siste året viser så klart, så er dette ingen lett prosess. Under minister-møtet i Barentsrådet i Tromsø 26. oktober i fjor – kun ett år siden - omfavnet en smilende utenriksminister Anniken Huitfeldt den russiske utenriksminister Sergej Lavrov. Samme kveld ønsket statsminister Jonas Gahr Støre den samme Lavrov velkommen med åpne armer og en hyggelig peiskos i regjeringens gjestebolig i Oslo, med forsikringer om at med han som statsminister skulle det bli fart på utvikling av de gode norsk-russiske allianser.

Mens Huitfeldt og Gahr Støre nærmest logret for Lavrov var den russiske militære oppmarsj mot Ukraina i full gang i Belarus. NATO med generalsekretær Jens Stoltenberg hadde allerede slått alarm. Fra 24. februar var invasjonen i gang.

Vi husker den pinlige opptreden fra UiTs ledelse om æresdoktor Sergej Lavrov. UIT fratok Lavrov denne æresbevisningen først i et krisemøte i styret 28. februar etter sterkt ytre press. Rektor Dag Rune Olsen kalte det en «uløselig kattepine». Lavrov er nå en potensiell krigsforbryter, på linje med Putin. Tenk om han fortsatt hadde vært æresdoktor ved Universitetet i Tromsø?

Nå krever utviklingen at vi må ta vår del av ansvaret for et fremtidig nytt og demokratisk Russland. Vårt forhold må bygge på de krefter som spesielt finnes i Eksil-Russland. Men hittil har Norge, Nord-Norge – og vårt særs viktige akademiske senter, Universitetet i Tromsø - vært særdeles tause og passive.

De må våkne og det litt brennkvikt.