Fra 1974 til 2000 bodde jeg ulike steder i Troms og Finnmark. EU-motstanden var massiv nordpå, kun noen villfarne borgere høyt på strå yppet seg med EU-flørt. De sådde frø på steingrunn. Men utenforskapet var ingen vei inn i lykkeland. Fraflytting og sentralisering har tiltatt, infrastruktur forfaller og fisken eksporteres for foredling og distribusjon. Europa er i endring, og det er håp som en ny og fordomsfri EU-debatt også i Norge. Avisa Nordlys har satt toget på skinnene med sin nyorientering, eller kall det gjerne realitets-orientering.

De siste 10-12 årene har jeg bodd i EU-landet Portugal. Vårt hus ute i appelsinlundene i Algarve er nær 100 år gammelt. Veggene er tjukke for å holde varmen inne om vinteren og heten ute om sommeren. Det fungerer.

Men vinduer og dører var av det enkle slaget da vi kjøpte huset for sju år siden. Isolasjon visste ikke datidens byggmestere noe om. Så kom vi over et program for energieffektivisering av hus, det ble gitt støtte til å sette inn moderne toglass-vinduer, nye dører og isolering av tak. Vi søkte.

Tiltaket var et EU-prosjekt, for Portugal aleine hadde aldri maktet å sponse et slikt løft for tusener av landsens hus. Og vi fikk støtte, 60 prosent av utgiftene ble dekket av det offentlige. Og vi har fått et varmere vinterhus, samtidig som det er like forfriskende svalt når det er 30-40 grader ute, som i dag. Seinere kom det også et EU-støttet program for omlegging til solenergi, nå har vi to panel som varmer vann og dekker deler av strømforbruket. Mange i omegnen har benyttet seg av ordningene. Støtt og stadig kommer jeg over ulike EU-programmer for folk og næringsliv, søknadsprosessen er effektiv og saksbehandlingen rask. Man må dokumentere at tiltaket er gjennomført, ellers kreves pengene tilbakebetalt.

EU er nær oss, det er ikke bare et byråkrati i Brussel.

Norge og Portugal har mye til felles. Vi er små land i utkanten av Europa, med ansiktet vendt mot havet og ryggen lenende mot sterkere makter i øst. Vi er sjøfartsfolk og fiskere, men også oppdagere og eventyrere. Selv om andre er større og sterkere, står vi ikke med lua i hånden og ber om almisser, også vi vil opp og fram og stå på egne bein.

Portugal valgte EU i 1986, Norge har to ganger sagt nei til medlemskap etter folkeavstemninger. Norge har olje og gass og er et av verdens rikeste land, Portugal reiste seg fra diktatur og fattigdom til et gryende demokrati med økende velstand, men det har tatt tid og krevd ofre.

I Portugal er det ingen diskusjon om EU-medlemskapet, det er et ikke-tema. Årsaken er åpenbar. Støtte fra EU har vært helt nødvendig for å bygge det moderne Portugal. I dag knytter motorveier landet sammen, uten EU-midler hadde veinettet fortsatt vært gammelt og slitt. Et rusletog humper og går fra øst til vest her på Algarve-kysten. Nå skal toglinjen moderniseres og elektrifiseres, prosjektet har en kostnadsramme på nær en milliard kroner. EU er tungt inne i prosjektet.

EU har gitt støtte til forskning og utdanning. En kafe i ei bygd kan ha en EU-plakett på veggen, den viser at eieren mottok EU-støtte. Portugal ble hardt rammet arv finanskrisen, støtte fra EU var helt nødvendig for å ri stormen av.

Her i Algarve omgås jeg mange engelskmenn. Flere av dem er ivrige brexit-tilhengere. Nå sliter de. For hvis de ikke er registrert som resident i Portugal, kan de ikke være her i mer enn 90 dager. Så må de reise hjem til England og oppholde seg der i 90 dager. Før brexit kunne de være her hele vinterhalvåret. De var bortskjemte med å kunne kjøpe varer i England og få det levert effektivt i Portugal. Nå stoppes alt av tollmurer og byråkrati, hverdagen er blitt mye vanskeligere.

I dag så jeg ei engelsk avis med ei helt blank forside. Tittelen var: Her er alle fordelene med brexit. Altså ingen. Nederst var det en henvisning til seks sider inne i avisen som fortalte om alle ulempene ved utmeldelsen fra EU. En engelsk venn spør alltid sine landsmenn: Hva har vi vunnet ved brexit? Noen svarer selvbestemmelse.

Portugisere har også selvbestemmelse. Parlamentet og regjeringen diskuterer så det nesten tar fyr, det er ikke mye avmakt å spore i debattene. Portugisere setter pris på at de kan reise fritt, ungdom får stipend for å studere i utlandet og varer krysser grenser uten hindringer. Fisken i havet fiskes av portugisiske fiskere og omsettes på markeder i by og bygd. Lokale, regionale og sentrale myndigheter er ikke bakbundet fra Brussel.

Portugal vet at isolasjon ikke er svaret i vår tid. Grenseløse utfordringer trenger grenseløst samarbeid. Forpliktende samarbeid er nødvendig for å møte terrortrussel, økonomisk kriminalitet, datangrep, flyktningekrise, global oppvarming… Effektiv handel mellom land sikrer velstand og stabilitet. Det er krig i Europa, et sterkt EU er viktigere enn noen gang. EU står også vakt om grunnleggende demokratiske prinsipper, som blir utfordret i medlemsland som Ungarn og Polen.

Et lite land kan også ha innflytelse i EU. En svensk forskningsrapport avkler myten om at små land står uten makt i Brussel. Rapporten bygger på 33 intervjuer med eks-presidenter, eks-statsministre, tidligere utenriksministre, statsråder og topp-politikere i EU. Rapporten sammenlikner Luxembourg og Danmark. Lille Luxembourg hadde en statsminister som het Jean-Claude Juncker, han ble en av EUs mektigste menn med et bredt kontaktnett og sterk innflytelse både i Brussel og i andre land. I Danmark var Anders Fogh Rasmussen statsminister på samme tid, han omtales i rapporten som en regjeringssjef med langt mindre tyngde enn Juncker. Innflytelse krever engasjement og innsikt, og prioritering av fellesskapet framfor nasjonale ønsker, framholdes det i rapporten. Personlig innsats kan spille en stor rolle. En minister som møter forberedt og kunnskapsrik, blir tatt imot med respekt og forståelse. En minister som hele tiden må lene seg til sine rådgivere og eksperter, kan ikke forvente stor innflytelse. Det er altså ikke landets størrelse og styrke som er det eneste saliggjørende.

EU har feil og mangler, selvsagt. Den som venter på det perfekte, vil vente forgjeves. Men det er bedre å sitte ved bordet og diskutere problemene, enn å stå utenfor og ha null innflytelse. Fellesskap er å foretrekke framfor alenegang.