Jeg har i snart 50 år lest og abonnert på tidsskriftet Vardøger. Etter å ha lest siste nummer som kom i januar og er via krigen i Ukraina, er jeg i tvil om tidsskriftet har ei framtid. Eller om det kanskje heller er et tidsskrift på sotteseng vi ser – for å låne Vardøgers egen tittel fra 1996 (SV på sotteseng?).

Med unntak av en leseverdig artikkel av Jørn Holm-Hansen «Eurasianisme som legitimering av russisk innflytelsessfære) har de øvrige artiklene dette hovedbudskapet: Det er NATO og USA som er skyld i krigen - Putins invasjon er egentlig bare et forsvar mot Vestens ekspansjon østover.

Tonen slås an allerede i innledninga. Der refses den norske venstresida for ikke å ha tatt inn over seg «dette større perspektivet som Vardøger her bestreber seg på å løfte fram». Dette perspektivet er at det handler om en stedfortrederkrig mellom Russland og USA med EU på slep gjennom NATO. Og at en seier for Ukraina er like farlig som en seier for Putin.

Oddbjørn Magne Melle, pensjonert professor i historie ved Høgskulen i Volda, anlegger en utilslørt konspirasjonsteori i sin artikkel når han skriver følgende:

«NATO-utvidinga kan vel ikkje ha vore ein utstudert machiavellisk provokasjon for å utløyse eit russisk svar i form ein intervensjon? Då ville USA for all verda ha lukkast i å eksponere eit aggressivt Russland, som granneland ville søke vern mot i NATO. Det ville óg legitimere større forsvarsløyvingar. Det psykologisk geniale ved NATO-utvidingane var at dei ved sin provokasjonseffekt genererte nett den responsen frå Russland, som i sin tur kunne skremme fleire land inn i alliansen og styrke samhaldet der.»

Arne Overrein bruker størstedelen av sin 20 siders lange artikkel på å hamre fast ei fortelling om et Ukraina gjennomsyra av fascisme. Han medgir at denne fascismen ikke ga Putin «noen god begrunnelse» for å angripe Ukraina. Men ifølge Overrein var den påståtte fascismen en hovedårsak til at Ukraina forut for invasjonen – eller «intervensjonen» som Overrein kaller den – inntok det han beskriver som «en uforsonlig holdning» overfor Russland.

Sigurd Allern og Marielle Leraand jamrer seg begge over hvor ensidig media har framstilt krigen. Hvor vanskelig det har vært å stå i debatten for dem som er motstandere av å levere våpen til Ukraina. Og hvor urettferdig det er at Putin henges ut som krigsforbryter mens Jens Stoltenberg ikke fikk samme stempel da han som norsk statsminister sa ja til at norske fly var med på angrep i Libya i 2011.

At FNs sikkerhetsråd hadde autorisert militæroperasjonen som Norge deltok i, og at Norge dermed handla i pakt med folkeretten, velger både Allern og Leraand å overse.

Vardøger har også gitt plass til Ola Tunander, professor emeritus ved Fredsforskningsinstituttet. Han har tidligere gjort seg bemerka ved å formidle en konspirasjonsteori om at Israel kan ha stått bak 22.juli-terroren. Han har iherdig argumentert for at det var Ukraina som i 2014 skjøt ned passasjerflyet fra Malaysia – heilt i tråd med russisk propaganda. Og han har markert seg som motstander av sanksjonene som vestlige land har innført mot Russland etter 2014.

I Vardøger kan Tunander fortelle at det var USA og NATO som ønska en krig med Russland. Og at de fikk det som de ønska ved å provosere fram krigen. For ifølge Tunander så Russland seg nødt til å stoppe Ukrainas gjenerobring av egne territorier. Russisk imperialisme for å underlegge seg Ukraina, avvises av Tunander som en grunn for krigen.

Det er godt gjort av Vardøger-redaksjonen å utgi et heilt nummer av tidsskriftet like før ettårsdagen for Russlands overfall, uten at Ukraina sjøl tilkjennes noen egenvilje, men kun framstilles som et passivt og lydig redskap for USA og NATO. Ikke et øyeblikk synes redaksjonen å ha tenkt den formastelige tanken at det kanskje ikke er NATO som har ekspandert østover, men at det er folket i østeuropeiske land og tidligere Sovjet-stater som sjøl har søkt seg vestover fordi de hadde dårlige erfaringer med Sovjet og Russland.