Skal løsninger forhandles fram behøves gjensidig aktelse. I Klassekampen 10/1 påpeker Robert Mood at respekten for Russland har vært og er fraværende: «Nato tar avgjørelser på forhånd, i rådsmøtene kritiserer landene nærmest rituelt Russland.» USA mangler dialog i sin verktøykasse. Der finnes kun uforsonlige holdninger og urokkelige krav. «Freden i vår verdensdeler først og fremst en sak mellom Europa og Russland, Ikke noe USA skal styre», mener pensjonert oberstløytnant Einar Magnus Ødegård. Men i misforstått lojalitet følger Sverige, Finland med flere opp den amerikanske linja. De vil ikke la seg diktere av Kreml, men kommer diktaten fra Washington går det greit.Det paradoksale er at uten NATOs fremferd og militære opptrapping, hadde vi ikke hatt dagens situasjonen.

I den pågående konflikten på grensa til Ukraina kræsjer forskjellige interesser. Putin sier klart fra at han ikke ønsker krig, noe som burde gjelde alle europeisk land, unnatt Ukraina, som tror de har ei uovervinnelig stormakt i ryggen. Amerikanerne har, «i fredens navn», forsynt landet med våpen, krigsutstyr og dollar; 2,5 milliarder øremerka krigsformål siden 2014, og 300 millioner til nettopp nå. USAs agenda er ikke vår. Heller ikke Ukrainas eller de øst-europeiske landene, som fortsatt husker tida de tilhørte Sovjetunionen.

At Kreml krever garantier for at NATO stanser mobiliseringa mot øst, kan ses som et forsøk på å avverge dagens farlige våpenkappløp. Alliansens militære ekspansjon har pågått siden Bill Clintons presidentperiode (1993 til 2001) og innlemmet land etter land i USAs krigsklubb. Professor Glenn Diesen skriver i Klassekampen 28.des. at NATO og Russland inngikk en avtale i 1997, som innebar at alliansen ikke skulle stasjonere stridsstyrker i nye medlemsland. Jeg finner ingen skriftlig sådan, men Gorbatsjov mottok muntlige lovnader fra både amerikansk og vest-tysk hold. «Enhver utvidelse av Nato er uakseptabel» samt at den tyske gjenforeningen ikke skulle føre til «svekkelse av sovjetiske sikkerhetsinteresser.»

USA har redusert sitt militære nærvær i Tyskland, men har beholdt 53 baser. I tillegg til bakkemannskap har amerikanerne etablert flystyrker og marinebaser rundt om. Dessuten inngår rakettskjold i Romania, Tsjekkia, Polen og Norge (Vardø). Mange avtaler er under tiden blitt brutt, av USA, ikke Russland: ABM-avtalen fra 1972, et gjensidig forbud mot bygging av rakettskjold, INF-avtalen fra 1987, som gjaldt langdistanseraketter. Minsk-avtalen fra 2015, en fredsavtale der Ukraina forpliktet seg til å forhandle om autonomi for Donbass-regionen. I tillegg er ikke-spredningsavtalen vraket. NATO har i arrogant amerikansk stil innvilget seg retten til å bruke kjernefysiske våpen, hvis det passer dem. Nå truer Stoltenberg med å flytte slike inn i Øst-Europa. USA har allerede utplassert atommissiler i Tyskland, Nederland, Belgia, Italia, Tyrkia og snart også Norge.

For lar vi amerikanerne etablere baser på norsk territorium og få fritt spillerom uten innblikk og kontroll fra våre styresmakter, er det godt som garantert at atomvåpen havner på norsk jord. Bruddet på den norske baseavtalen fra 1949 føyer seg inn en lang rekke. Den er nedfelt svart på hvitt: «Norge vil aldritillate at norske områder blir brukt i politikk med aggressive formål», ei heller «åpne baser for fremmede makters stridskrefter, så lenge vi ikke er utsatt for angrep», hvilket vi ikke er. Hvordan kan folk og politikere tro at USA er opptatt av å verne oss? De pleier kun sin egen stormannsgalskap og har for lengst avskaffet Folkeretten. Det skjedde i 1999 da NATO endret spillets regler og Bondevik sendte norske krigsfly til Jugoslavia. Bombinga foregikk uten FN-mandat. Siden har alliansen fortsatt med selvtekt og gått til angrep uten først å være angrepet. Samtidig krever Stoltenberg på NATOs vegne at andre skal følge regler de selv forkaster. Overtagelsen av Krim i 2014 er et ynkelig bevis på russisk aggresjon. Det skjedde helt uten bruk av hærmakt.

Takket være USA-tro medier og naive politikere blir Amerikas aggressivitet godt kamuflert. At demokratiet der avgikk ved døden da Trump vant valget, er langt fra riktig. En slik mann kunne ikke blitt president i et sunt, demokratisk samfunn. Statene er styrt av oligarker og folket sterkt splittet. Alt for mange opplever fattigdom og urett. Rasehatet er nedarvet. God helsehjelp samt skolegang tilbys kun de rike. Tenk om landets «folkevalgte» hadde satset mindre på krig og mer på velferd? I 2019 tok de militære kostnadene halve kaka. Nå har Kongressen vedtatt å øke summen ytterligere til tross for at USA i november satte ny rekord i handelsunderskudd, 97 milliarder US$. (Bloomberg) Dette i tillegg til et enormt budsjettunderskudd. Jeg får en barnesang i hodet: «Ingen mann i dette land lille Stormakt bøte kan.» Det ironiske er at USA står i fare for å ødelegge seg selv innenfra, en metode de tradisjonelt benytter i forsøk på velte nasjoner som kommer på kant med deres interesser. Innbitt tro på på maktmisbruk, pisk og trusler kan føre til USAs fall. Vil vi la oss rive med?

Hver gang Kreml sier i fra at dette oppleves provoserende, er utsagnet reelt fra russisk ståsted. Nå har Putin fått nok, og russiske soldater bedriver avskrekking på ekte NATO-vis nær grensa til Ukraina. Selv om den vestlige alliansen fortsatt har omtrent 15 ganger større militærbudsjett og USA alene står for 39% av verdens samlede militærutgifter. (Sipri) Forsøksvis har Russland blitt sanksjonert siden 2014. Det skapes en forestilling av at landet er isolert, men økonomiske straffetiltak og harde ord har tvert imot sørget for at USAs «fiender», Russland, Kina, ja også Iran, har bygget sterke allianser økonomisk, teknologisk og militært. I «Dag og Tid» skrev Cecilie Hellestveit 2. januar om Shanghai Cooperation Organisation (SCO). India og Pakistan ble med i 2017, og Iran i september i år. Dermed «vart SCO den største regionale organisasjonen i verda.»

Den 15. desember forsterket Kinas og Russlands president samarbeidet via et videomøte. Gjør USA alvor av å kaste Russland ut av SWIFT, slik Biden truer med, kan det bety begynnelsen på slutten for dollaren som internasjonal valuta. Det er nemlig ikke umulig at det finnes en alternativ ordning. Et farlig trekk for USA samt Vesten. Hvor klokt er det å være underlagt dagens USA? Hadde folk og journalister forstått dette, samt at vi truer våre egne fred ved å undertegne en baseavtale med dem, ville vi reist oss og brølt samstemt. Jeg etterlyser ei fri og selvstendige presse, som ikke formidler ensretta nyheter og lar folk tro at vår verste fiende sikrer vår trygghet. Nå skal den største militærøvelsen siden 1980 straks igang i nord. Slik forsterker våre politikere faren for krigsutbrudd. Og fredsfolk landet rundt står ikke samlet og sterkt nok.