Støyen rundt Ytringsfrihetskommisjonen har ristet den norske offentligheten ut av sommerdvalen.

Et av medlemmene i kommisjonen har trukket seg, og flere kunstnerorganisasjoner retter gjentakende og kraftig kritikk mot kommisjonens arbeid. De stiller seg spørrende til om kommisjonen under ledelse av Kjersti Løken Stavrum sikrer et «inkluderende, trygt og mangfoldig kunnskapsgrunnlag».

Det er overraskende at organisasjoner som har et så høyt forbruk av frie ytringer, ser ut til å ha en så svak prinsipiell forståelse av hva ytringsfrihet innebærer. Det virker som man har forvekslet kunstnerisk frihet med kunstnerisk trygghet.

Det er et ønske som det dessverre ikke er mulig å innfri i et liberalt samfunn, der den plagsomme ytringsfriheten har en tendens til å forstyrre all konformitet. Og slik må det være, til tross for ubehaget det kan føre med seg. Svaret er ikke å kapsle seg inn, men å møte kritikk med åpenhet og argumenter. Da forsvarer man samtidig andres rett til å fremføre meninger man er dypt uenige i.

Det som skjer rundt Ytringsfrihetskommisjonen i Norge plasserer seg i en kulturell og ideologisk konflikt som pågår i mange vestlige land. Det er krefter som forsøker å omdefinere og erstatte de tradisjonelle liberale verdiene, med en rettferdighetsideologi som i praksis vil innskrenke de liberale frihetene, og gjøre åpen debatt vanskelig, for ikke å si umulig.

Alle argumentene og strategiene som brukes mot Ytringsfrihetskommisjonen ser ut til å ha noen fellesnevnere. At man tolker andre i verste mening og definerer seg selv som offer, til tross for at man lever i verdens mest demokratiske land og i tillegg nyter godt av rause ordninger fra fellesskapet. Dernest ser vi at kritikk blir definert som krenkelser, fulgt opp av boikott og utestengelse av det man ikke liker og personer man ikke ønsker å diskutere med.

Meningsmotstandere, av alle politiske avskygninger, blir gjerne definert som høyreavvikere og ytre høyre. De som er hardest i klypa er paradoksalt nok de som i andre sammenhenger målbærer et budskap om toleranse og mangfold.

Om det har kommet noe godt ut av de siste ukenes diskusjon om Ytringsfrihetskommisjonen, så må det være at det har blitt tydelig at noe viktig står på spill, og at dens betydning har økt.

I det store bildet kan dette bli et skritt i riktig retning. Men det forutsetter at samfunnets institusjoner viser vilje til å være på vakt, og forsvare den aller viktigste liberale rettigheten vi har.